Forum

Marked


Dagen i dag

26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske... Les mer ...

Dagen i går

25. juli 1427

Slaget ved København


26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes
Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske sjøslagene i norgeshistorien. Om ettermiddagen den 26. juli 1714 mellom Lindesnes og Skagen førte Wessel fregatten Løvendals Galley med 18 kanoner og 100 mann under nederlandsk flagg for å unngå å varsle sine tiltenkte bytter da han så en stor fregatt under engelsk flagg nærme seg. Etter å ha passert Wessels skip, la fregatten plutselig om kursen og skjøt to skudd idet man heiste det svenske flagg. Wessel heiste da det danske flagget og vendte skipet sitt om fra dets utsatte posisjon, for så å rette en voldsom beskytning mot det større krigsskipet som viste seg å være fregatten De Olbing Galley med 28 kanoner og 90 til 150 mann. Tordenskjold hadde besluttet å ta opp striden, til tross for at hans motstander var større med flere kanoner og flere menn.

I over tre timer lå de to fregattene side om side mens kanonene skjøt salve på salve med voldsomme brak helt til ved ti-tiden om aftenen. Da mente kaptein Bactman på De Olbing Galley at nok var nok og satte alle seil til for å kom seg unna i ly av mørket. Wessel tok ikke opp forfølgelsen før han hadde fått de verste skadene reparert, men kunne da lett ta igjen den andre fregatten, som var blitt sterkt skadet etter den lange trefningen. Så kom det til et nytt sammenstøt som varte i nesten to timer til like over midnatt. Bactman mistet storråen på stormasten, men Wessel måtte likevel bryte av fordi det var forvoldt store skader som måtte repareres på hans eget skip. Uansett kunne ikke Bactman gjøre bruk av sine seil for å komme seg vekk, og Wessel kunne ta ham igjen på nytt.

Ved seks-tiden om morgenen den 27. juli 1714 barket de sammen enda en gang i et tredje sammenstøt. Dette varte i tre timer. Begge skip fikk omfattende skader. De Olbing Galley fikk flere av rærne i riggen skutt sønder og sammen, mens Løvendals Galley fikk tre grunnskudd under vannlinjen og skade på rær, master og seil. Skadene var så store at begge måtte stoppe ildgivningen en stund for å unngå at skipene skulle synke under dem. Men ingen ville gi seg. Etter flere nye timer med nødreparasjoner kom det til et fjerde sammenstøt ut på ettermiddagen.

Etter en times ny strid var endelig De Olbing Galley i ferd med å overgi seg. Akkurat i dette øyeblikket, da Wessel hadde seieren innen rekkevidde, kom sjokket da en underoffiser kom til og forklarte at de ikke hadde mer krutt, bare nok til tre–fire skudd på hver kanon. Wessel ville først entre fienden, men i vest-nord-vest vind med ustadig sjø og høye dønninger lot det ikke seg gjøre. Han måtte la den svenske fregatten få dra vekk.

25. juli 1427


Slaget ved København
Slaget ved København 1427 var et sjøslag mellom hanseatene og den fellesnordiske unionsflåten under Kalmarunionen. Den 25.juli 1427 lå unionsflåten for anker utenfor København, da det ble observert seil mot horisonten i sør. Flåten lettet anker på signal og gikk sørover langs Amager.

Felles kommandant for hanseaterflåten var Tidemann Steen, men den var dårlig organisert. Dette var kanskje avgjørende for det videre forløpet. Den hambugske eskadren gikk først opp mot Amager, men de var ukjent med farvannet og flere skip gikk på grunn. De ble raskt nedkjempet av unionsflåten, som så vendte seg mot den lübeckske eskadren, som ble ledet av Steen. Skipet hans ble angrepet av et storskip som kjempet usedvanlig hissig; dette kan ha vært Erik av Pommerns egen holk. Kampen var kort, men intens. Unionsflåten var bedre organisert, og styrmennene var godt kjent i farvannet, så de holdt på initiativet. Etter at den danzigske og wismarske eskadren var nedkjempet, valgte Steen å bryte av.

Slaget er omtalt i Danmarks Krønicke av Arlid Huitfeldt. Han angir at 36 hanseatiske skip var erobret; 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og ni fra Lübeck. Den hamburgske eskadren var utslettet, og ca. 500 mann ble tvunget til å overgi seg, blant dem borgermester Heinrich Höyer.

Slaget var ennå ikke helt over, for den hanseatiske konvoien fra Loire kom tidligere enn ventet nordfra inn Øresund. Da de så seilene i horisonten trodde de det var eskorteflåten som ventet. Etter en kort kamp hadde unionsflåten kapret 30 handelsskip, den verdifulle lasten og skipene ble ført inn til København. Seieren syntes total.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Martini-Henry kaliber .577/.450 - del 1

    • Martini-Henry kaliber .577/.450 - del 1

      Martini-Henry-rifla er en britisk militærrifle fra slutten av 1880-tallet. Den tjenestegjorde på alle kontinenter, og var en kraftig og pålitelig rifle. Denne artikkelen er første del av to i en serie Martini-Henry-riflene. Denne tar for seg historien bak, mens del to tar for seg praktisk bruk.

    Sharps Model 1874 – Del 2: Skyting

    Kategori: Patronvåpen
    Publisert: 3. september 2008 av Øyvind Flatnes.
    Redigert: 14. november 2008.
    Antall visninger: 9297

    Shiloh Sharps

    Sharps-rifla var populær blant både konkurranseskyttere, det militære og storviltjegere på slutten av 1800-tallet. Den var pålitelig, enkel, kraftig og robust, og presisjonen var også god. Det finnes mange historier om Sharps-riflas presisjon. Den mest kjente er nok skuddet Billy Dixon avfyrte mot en indianer under slaget ved handelsposten Adobe Walls i Texas i 1874. Hvor lang avstanden egentlig var har blitt debattert i ettertid, men tallene varierer fra 1538 yards (1406 meter) til knappe 1028 yards (940 meter). Skuddet ble avfyrt av en .50 kaliber rifle, sannsynligvis en "Big Fifty" i kaliber .50-90. Dixon selv la aldri skjul på at skuddet var et lykketreff. Indianeren ble skutt av hesten, men døde ikke. Den kombinerte styrken av comanche-, kiowa- og cheyenne-indianere avbrøt beleiringen og trakk seg tilbake like etter, men om det var på grunn av skuddet til Dixon vites ikke. Det som er sikkert er at indianerne hadde stor respekt for bøffeljegerne og deres rifler.

    Historien om Billy Dixon og hans legendariske skudd indikerer i hvert fall noe om hva disse våpnene er, og var, gode for.

    Valg av kaliber

    Model 1874 Sharps

    Model 1874 Sharps

    Model 1874 Sharps

    Model 1874 Sharps

    Ladeprosessen.

    Da jeg bestilte min Shiloh Sharps var vurderte jeg tre forskjellige kalibre: .45-70, 45-90 eller .45-110. .45-70 var det mest populære Sharps-kaliberet, i alle fall etter 1876, .45-90 ble utviklet til konkurranseskyting på lange hold, mens .45-110 var den kraftigste patronen som noen gang ble kamret i en Model 1874 Sharps, og ble mye brukt på bøffeljakt.

    Bruksområdet mitt var tenkt å være både storviltjakt og konkurranseskyting. .45-90 falt derfor mellom to stoler for meg. Den er ikke kraftig nok til å lades opp til anslagsenergien som kreves for storvilt, og den er overdrevent kraftig for konkurranseskyting på de avstandene det skytes på i Norge, det vil si fra 100-300 meter. .45-110 hadde litt av samme problemet: for kraftig for konkurranseskyting og med svartkrutt klarer den neppe anslagsenergikravene som kreves for storviltjakt. Valget falt derfor på .45-70 Government. Denne er akkurat passe til konkurranseskyting på moderate hold og den klarer fint anslagsenergikravene på dyr opp til rådyrs størrelse. Den kan også lades med røyksvake ladninger, noe som betyr at den kan brukes på alle typer storviltjakt. Alle de nevnte kalibrene ble kamret i Sharps-riflene originalt.

    Rifla fra Shiloh kom i posten våren 2008, og denne artikkelen viser hvordan den skjøt med de første ladningene jeg testet. Først vil jeg skrive litt om ladekomponentene jeg brukte.

    Hylser

    Siden .45-70 er et populært kaliber både blant svartkruttskyttere og skyttere med mer moderne tilnærming, så er både utvalget godt og prisene greie. Hylser fra Winchester, Remington og Starline vil jeg tro er vanligst her til lands, men det finnes også andre fabrikanter. Hylsene varierer fra fabrikant til fabrikant. Remington-hylsene har tykkere gods, og betydelig mindre hylsevolum sammenlignet med Winchesters hylser, som har størst hylsevolum. Remington-hylsene er kanskje mer slitesterke i lengden, men jeg foretrekker Winchester-hylser på grunn av det ekstra volumet jeg får. I praksis betyr dette at jeg får plass til mer krutt i hylsa.

    Før lading ble hylsene helpresset, trimmet til 2.1" (53,3 mm) lengde, grader ble fjernet utvendig og innvendig i munningen, hylsehalsen ble anløpt (glødet) og munningen ble utvidet til .457". Mange diesett i .45-70 har ekspanderplugger som er .454", men disse er beregnet på hylser som skal lades med røyksvake ladninger og kobbermantlede kuler som måler .457". Ekspanderpluggen bør være .002" under kulediameteren, og de fleste svartkruttskyttere bruker kuler som måler .458" eller .459".

    Kuler og valg av kuletang

    Model 1874 Sharps

    Ladekomponenter

    Model 1874 Sharps

    Tidsriktig ladeverktøy.

    Det er ikke enkelt å velge kule til en .45-70. Det finnes et vidt utvalg av kuletenger. Jeg ble anbefalt en kuletang laget av Steve Brooks. Han lager kuletenger til mange Shiloh-skyttere, og valget mitt falt på en .459", 540 grains Paul Jones Creedmoor laget av Brooks. Det finnes derimot mange andre kulevarianter som er velprøvd i .45-70 med svartkruttladninger. Lymans .457125 er en kopi av den originale .45-70 Gvt.-kula som ble brukt av US Army fra 1881, og vil sannsynligvis fungere bra i de fleste rifler. Kula velges ofte ut fra riflestigning, bruksområde og dybde på riflene i våpenet. Min Shiloh har 1:18" riflestigning, og det betyr at en Creedmoor-kule på 540 grains kan gjøre det bra på lange hold, i hvert fall ut til 600 meter.

    Jeg har testet tre ulike legeringer: (forholdet er i reint bly/tinn) 30:1, 25:1 og 20:1. Jeg har brukt kuler støpt med legeringen 30 deler bly og 1 del tinn med godt hell, men på dette området må det forskes mer.

    Etter støping blir kulene sizet og smurt i en Lyman Lubrisizer. Sizedia er .459" og kulene blir smurt med kulefett fra SPG.

    Det kan også nevnes at da Sharps-riflene hadde sin storhetstids så var det mest vanlig å skyte med papirviklede kuler. Papirvikling av kuler er en vitenskap i seg selv som kan gi gode resultater, men det er nok hakket mer krevende sammenlignet med å bruke blykuler med smøreriller. Papirviklede kuler er noe som skal prøves når jeg får tid, lyst og inspirasjon.

    Krutt

    I .45-70 kan det lades både Wano og sveitser. Wano PPP, PP eller P kan alle brukes, og det samme kan sveitser 3, 4 og 5. Til nå har jeg kun brukt sveitser 4 (1,5 Fg). Dette er et krutt som er utviklet spesielt for svartkruttpatroner, og det var derfor naturlig å starte eksperimenteringen med dette kruttet.

    Jeg måler ladningene opp med et Lyman kruttmål beregnet for svartkrutt, kontrollveier dem på en vekt og komprimerer kruttet ved hjelp av vibreringen fra en barbermaskin når ladningen er tømt i hylsa.

    Tennhetter og forladninger

    Ved å eksperimentere med forskjellige typer tennhetter kan du faktisk forbedre samlingene dine ganske betraktelig. Du kan variere mellom magnumhetter og vanlige hetter, pistolhetter og riflehetter og forskjellige fabrikanter. Jeg bruker som regel Federals #215 magnumhetter for rifle i mine ladninger, men Federal #155 pistolmagnumhetter har også fungert bra. Jeg bruker alltid avispapir mellom tennhetta og kruttet. Avispapiret legges mellom hylsa og tennhetta, og blir enkelt stanset ut når hetta presses inn i tennhettelomma. Jeg vet ærlig talt ikke om dette har noe for seg, men det har nå blitt en vane.

    Til forladning har jeg brukt melkekartongskillinger. Melkekartongskillingene er ca. 0,5 mm tykke, og jeg har også eksperimentert med andre typer hard papp. Mellom kula og den siste forladningen har jeg alltid en avispapirskilling for å forhindre at forladningene klistrer seg til kula.

    Sikter

    Model 1874 Sharps

    Sharps Vernier-sikte

    Model 1874 Sharps

    10-skuddssamling.

    Det ble brukt både åpne sikter (skur og korn), dioptersikter og kikkertsikter på Sharps-riflene på 1870- og 1880-tallet. Min rifle har både dioptersikter og et åpent buckhorn-sikte. Buckhorn-siktet er egentlig mer i veien siden jeg aldri bruker noe annet enn dioptersiktene, og jeg har vurdert å fjerne det. Dioptersiktet på min rifle er et tidsriktig Sharps Vernier-sikte produsert av Montana Vintage Arms. Jeg har også kjøpt meg en Hadley eye cup, som gjør at jeg enkelt kan endre størrelsen på diopterhullet.Framme har jeg et tunnell-sikte med utskiftbare hullkorn, stolper eller trådkors. Dette siktet har også et vater som gir utslag dersom du kanter rifla. Til vanlig skiveskyting foretrekker jeg hullkorn, mens til annen skyting, for eksempel til jakt, så foretrekker jeg stolpekornet eller trådkorset.

    Presisjon

    Dette avsnittet er skrevet på bakrunn av ca. 150 avfyrte skudd. De første prøveskuddene ble skutt på 120 meter mot en vanlig halvmeterskive. Jeg brukte en basisladning med 62 grains sveitser 4 og den nevnte Creedmoor-kula på 540 grains. Kulene er smurt som nevnt ovenfor. De eneste variasjonene jeg gjorde med basisladningen var at jeg byttet litt mellom tennhettene (Federal #215 og 155) og eksperimenterte litt med mellomladninger.

    Jeg skjøt 10-skuddsserier med anlegg. Presisjonen var egentlig ok fra første de første ladningene jeg prøvde. Det virker som at det er fullt mulig å skyte 10-skuddsserier på under 2" på 120 meter. Jeg brukte blåserør mellom hvert skudd; tre lange blås rett før jeg kamret en ny patron. Se bildeserien for mer detaljerte resultater.

    Jeg skjøt også en serie der patronene var ladet uten noen form for mellomladning. Dette har fungerte bra for meg i for eksempel 12 mm Remington rolling block, men disse patronene hadde dårligst presisjon i Sharps-rifla. En av årsakene kan være at jeg pusser mellom hvert skudd i Remington-rifla, mens i Sharpsen bruker jeg blåserør.

    Sharpsen ble også brukt på et klubbstevne i regi av den lokale svartkruttgruppa. Her ble det skutt mot muskettskive på ca. 75-80 meter, og her ble det fullt hus med 100 poeng av 100 mulige. Her var svarten så stor at jeg måtte bytte ut det største hullkornet med et trådkors, noe som fungerte bra, selv om det var noe uvant. Nedenfor kan du se en film fra dette stevnet.

    Filmen viser det syvende skuddet, som jeg var så heldig å sette i tieren.

    Shilohs Model 1874 No. 3 Sporter med MVA-sikter er absolutt et presist våpen, noe jeg for så vidt visste på før jeg kjøpte den. Presisjonen vil nok med tiden bli enda bedre etter hvert som jeg får prøvd ut nye ladninger og blir mer vant til rifla. Det koster å importere en Shiloh, men det er også en god investering, for riflene synker sjelden i verdi.