Svartkrutthagle i kaliber 16 med et utvalg patroner og hylser. Patronpakken ble produsert av Gamebore i England.

Å bruke svartkrutt i hagler – både munnladere og bakladere – er egentlig såre enkelt. Forutsetningen er at du bruker blyhagl eller vismuthagl, dersom du ikke har en nyere replika som er godkjent for bruk av stålhagl. Trykket blir for høyt i eldre våpen dersom du skyter med stålhagl, og dermed kan det ende med skader på både skytter og våpen.

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet i 2002, og siden den gang har vi vært gjennom et ti år langt totalforbud mot blyhagl. Blyhaglforbudet på jakt ble opphevet i 2015, bortsett fra på jakt i våtmarksområder. Det er fremdeles forbudt å bruke blyhagl til baneskyting, men Norsk svartkruttunion og Scandinavian Western Shooters hadde inntil nylig dispensasjon til å bruke blyhagl på bane. Denne dispensasjonen skal visstnok være trukket tilbake. Hvordan sagaen ender er enda ikke kjent i skrivende stund (januar 2022).

Enkeltløpet munnladningshagle med perkusjonslås og damaskløp fra midten av 1800-tallet.

Norsk svartkruttunion har skyteprogrammer for munnladningshagler med både perkusjonslås og flintlås. Programmene har klasser for både originale våpen og replikavåpen. Perkusjonsklassen kalles Lorenzoni og klassen for flintlåshagle kalles Manton. I senere tid er det også innført en klasse for patronhagler som er produsert før 1902 som kalles Lefaucheux og en klasse for patronhagler produsert etter 1902 som kalles Pape. Felles for alle klassene er at det skytes 25 leirduer fra fem standplasser i løpet av 60 minutter.

Norsk skytter skyter i klassen Lorenzoni under Nordisk mesterskap i svartkruttskyting i Orivesi i Finland i 2010.

Lading av en munnlader med svartkrutt og hagl

Du kan skyte med hagl i munnlader selv om du ikke eier en «ren» munnladningshagle. Glattløpede munnladningsmusketter er velegnede hagler. Trangboring ble ikke utbredt før en stund etter at bakladningshaglene tok over, så alle munnladningshagler har sylinderboring. På jakt har jeg brukt en .75 kaliber Brown Bess-muskett (ca. kaliber 11 på «haglespråket») med godt resultat. Sylinderboringen betyr at en må litt lenger innpå viltet før en skyter, men det er en del av moroa. Det finnes replika munnladningshagler med trangboring, og disse kan være noe vanskeligere å lade sammenlignet med en sylinderboret – noe som er naturlig siden munningen er trangere enn resten av løpet.

Prinsippet er det samme ved lading av både munnladere og patroner for bakladingshagler. Først må man helle kruttet ned i løpet eller hylsen, deretter må det brukes en slags forladning før haglene blir plassert over denne forladningen. For å hindre at haglene skal falle ut av hylsen eller løpet er det viktig å bruke en kartongskilling over haglene. Melkekartong fungerer fint til dette formålet. Stikk ut passende skillinger med en hullpipe. Jeg bruker som regel papirpatroner når jeg er på jakt med munnlader og hagl. Min erfaring er at det både blir lettere å lade med papirpatron (du slipper løse komponenter) og at papphylsa gir en tettere samling av haglene. Det siste er absolutt en fordel i sylinderborede løp.

Jeg bruker som regel Fg eller FFg svartkrutt i munnladerhaglene mine. Mellom 80 og 100 grains Fg fungerer fint i en .75 kaliber muskett.

Som forladning er det også mulig å bruke de moderne plastforladningene en finner i moderne patroner. Kaliber 12 forladninger passer perfekt i .75 kaliber musketter. En uønsket bieffekt kan være plastavsetninger i løpet, men lader du plastforladningen inni en papirpatron som du dypper i kulefett så slipper du problemet. Plastforladninger er imidlertid ikke tillatt til konkurranseskyting per 2022.

Lading av messing-, papp- og plastpatroner

En rykende tomhylse i kaliber 16 fjernes fra en Husqvarna Modell 20.

Når jeg er i litt moderne humør, bruker jeg min gamle dobbeltløpede Husqvarna modell 20 i kaliber 16 fra slutten av 1920-årene. Før blyhaglforbudet ble vedtatt fikk du kjøpt fabrikkpatroner ladet med svartkrutt og blyhagl, blant annet fra G-Sport som solgte svartkruttpatroner fra engelske Gamebore. Skuddene kostet 6–7 kroner stykket og fungerte så godt som noe. Patronene i kaliber 16 inneholdt ca. 55 grains av noe som ligner på FFFg svartkrutt og 27 gram hagl. Hylsen var av plast og forladningen var en enkel filtpropp.

Som nevnt er det i prinsippet ingen forskjell på hvordan du lader en messing-, papp-, eller plastpatron med svartkrutt og en munnladerhagle. Den eneste forskjellen er at du trenger en hylse. Du kan enten skaffe deg messinghylser eller rett og slett bruke brukte papp- eller plasthylser. Noen gamle messinghylser bruker Berdanhetter som er noe fiklete å fjerne. Stikk hull på dem fra baksiden av patronen med en spiss syl og vipp hetta ut. Papp- og plasthylsene bruker vanlige moderne hagletennhetter, og disse er det bare å stikke ut fra innsiden med en lang spiker. Sett spikerhodet mot et hardt underlag og bank forsiktig på hylsekragen med en trehammer, så slipper de relativt lett taket og faller ut. Press inn en ny tennhette og bank den forsiktig på plass med en tre- eller gummihammer.

En tommelfingerregel sier at du kan bruke kruttmålet til å måle haglmengden med. For meg har det fungert greit, i hvert fall med Fg krutt. Det er i alle tilfeller en begynnelse. Prøv deg litt fram før du finner ut hva som fungerer best. Om du ønsker å fordype deg mer, så finner du forslag til ladninger for de mest vanlige haglekalibrene i boken Skyting med gamle våpen: Fra steinalderbue til svartkruttpatron.

Mange har problemer med hagl som faller ut av slike håndladede hylser. Min fars onkel var en ivrig revejeger, og ladet kobberpatroner selv da det enda var vanlig i 1930-årene og utover. Som liten spurte jeg han hvordan ladet slike patroner. Han forklarte hele prosessen for meg og illustrerte det hele med å skjære hull på en plastpatron slik at jeg fikk sett hvordan innholdet så ut, noe som var stort for en liten gutt.

For å forsegle pappskillingen øverst på hylsa brukte han å bøye hylsemunningen på kobberhylsene litt innover slik at pappskillingen ikke falt ut. Deretter dryppet han talg ned over skillingen for å tette enda bedre. Meningen var sikkert også å gi smurning. Du kan også bruke vannglass til å lime pappskillingen fast. Vannglass er en blanding av natriumsilikat eller kaliumsilikat i vann.

Messinghylse med hjemmedryppet hagl i munningen.

Rullekrymping av papp- og plastpatroner

På plast- og papphylser hjelper det ikke så mye å bøye hylsemunningen innover, men på disse kan du fint bruke den gamle metoden som kalles «rullekrymp». Det finnes to muligheter. Den første er å bruke en antikk haglebretter med sveiv som monteres fast i en bordplate (se video under). Disse er det fremdeles ganske mange av, spesielt i kaliber 12 og 16.

En mer moderne metod er å bruke et rullekrympingsverktøy som moteres i hånddrill. Prinsippet er det samme som med den antikke haglebretteren. Friksjonen skaper varme som tvinger pappen eller plasten til å bøye seg innover. Les mer om rullekrymping..

Rullekrymping med verktøy montert i drill.

Patron med ferdig rullekrymp til høyre.

Fabrikkpatron merket «Nitedals Sortkrudt».

Utregning av treffprosent

Skal du på jakt med haglen må du teste hvordan den skyter før du begynner jakten. Årsaken til at en ofte bommer, eller enda verre, skadeskyter, er at det rett og slett er hull i haglsvermen. Ta en stor papplate (minst 1 × 1 meter) som du skyter et skudd på fra ca. 35 meter. Prøv å få skuddet i midten av platen. Ved å tolke platen etter skuddet kan du finne ut to ting: treffprosent og treffbilde. Treffbildet sier noe om hvordan haglene fordeler seg i svermen. Et godt treffbilde har hagl som er jevnt fordelt innenfor trefflaten. Videre må haglene sitte så tett at viltet får minst 3–5 hagl i seg uansett hvor det plasseres i treffbildet.

Treffprosenten regnes ut på følgende måte: Trekk opp en sirkel med 75 centimeters diameter slik at hagleladningens sentrum blir liggende midt i sirkelen. Antall treff innenfor sirkelen sammenholdes med antall hagl i løpet eller patronen. Skyter du testskuddet på 35 meter kan treffprosenten gi deg en indikasjon på hva slags trangboring haglen din har:

• Full trangboring: 70–75 % treff innenfor sirkelen.
• 3/4 trangboring: 65 % treff innenfor sirkelen.
• 1/2 trangboring: 60 % treff innenfor sirkelen.
• 1/4 trangboring: 55 % treff innenfor sirkelen.
• Sylinderboring: 40 % treff innenfor sirkelen.

Treffprosenten for sylinderborede våpen viser hvorfor vi må nærmere innpå viltet når vi jakter med munnlader. Etter min mening er 25 meter maks skuddavstand på jakt med sylinderborede løp.

Stifttenningshagler

Det finnes også en del eldre stifttenningshagler – også kalt pinfire-hagler. Patronene til disse lades på samme måte, men det er langt mer komplisert å sette i tennhetter. Skyting med stifttenningshagler er for spesielt interesserte, men du kan bruke samme fremgangsmåte ved skifte av tennhette som i artikkelen om Skyting med Lefaucheux-revolver.

Stifttenningshylse fra Gevelot. Legg merke til den utstående tennstiften.

Du får også kjøpt ladesett til stifttenningshagler, blant annet fra franske H&C Collection. Settet består av omladbare messinghylser med stifter som lar deg bruke små perkusjonstennhetter.

Stifttenningshylser med hylseisettingsverktøy fra H&C Collection.

Lading av stifttenningshagle – også kalt pinfire-hagle.

Stifttenningshagle på skytebanen. Til minne om Tor Bjarne Justnæs – kjent som «jæger justnæs» på svartkrutt.net-forumet og ivrig hagleskytter.