Kong Sverre ble norsk konge
Kong Sverre ble kronet til konge av Norge. Sverre ble født i Norge, men vokste opp i Kirkjubøur på Færøyene. Han må ha vært spesielt evnerik siden Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge sagaen skal Sverre ha fått høre av mor si, Gunnhild, at han var sønn av kong Sigurd Munn. Dette regnes i dag som lite troverdig. Statusen som «kongssønn» ga imidlertid Sverre legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, kalt birkebeinerne. Disse stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører.

I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongemakten endelig var sikret. De første årene var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble sett på som uromakere av allmuen og det var få som trodde de hadde noen sjanse til seier.

Motstanderen var kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfare og ble støttet av kirken, som ønsket en kontrollert arvefølge bygd på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite stod biskopene Nikolas Arnesson (Oslo) og Eirik Ivarsson (Stavanger, senere erkebiskop av Nidaros) fram som Sverres argeste motstandere. De reiste sin egen krigerflokk (baglerne) og greide å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194.

Striden med baglerne varte til Sverre døde på sotteseng i Bjørgvin (i dag Bergen) i 1202. Med en alder på om lag 50 år var han en av de norske kongene som levde lengst fram til da.