Slaget ved Falkirk
Slaget ved Falkirk var et slag i den skotske uavhengighetskrigen. Bakgrunnen var at William Wallace hadde sikret seg kontroll over Skottland med seieren over engelskmennene ved Stirling Bridge i 1297. Kong Edvard I av England var opptatt med krig i Frankrike, og kom ikke tilbake til Skottland før seks måneder etter det engelske nederlaget.

Engelskmennene greide først ikke å tvinge William Wallace til regulær kamp. Skottene brukte den brente jords taktikk og den engelske hæren hadde lav moral og lite mat. Kong Edvard I og hans motvillige hærstyrke tvang likevel Wallaces hærstyrke til et regulært feltslag ved Falkirk. Wallace hadde plassert sine menn på en bakketopp hvor de kunne se utover en liten vik ved navn Westquarter Burn og de hadde Callender Wood i ryggen. Grunnen overfor seg var myrete. Wallace hadde arrangert sine spydsoldater i fire «schiltroner», som var runde, pinnsvinaktige formasjoner omgjerdet av en defensiv vegg av trepåler. Mellom disse hadde Wallace bueskyttere og lette tropper og et kavaleri i reserve.

Den engelske hæren kom til slagmarken i kolonner ledet av tre grupper av riddere. Den midterste enheten sank ned i dyp søle, men trakk seg tilbake til venstre mens den andre enheten sirklet mot høyre for møte den skotske venstre og høyre flanke. De skotske schiltronene sto i mot, men de fleste av bueskytterne og de lette troppene ble drept av de engelske ridderne og kavaleriet. Omtrent på dette tidspunktet deserterte det skotske kavaleriet og ridderne fra slaget.

Da engelskmennene ikke klarte å gjøre framskritt mot de spisse stokkene til de skotske schiltronene med kavaleriet, flyttet Edvard I fram sine bueskyttere og irske leiesoldater. De engelske og irske soldatene greide å påføre skader og forvirring i schiltronene som det engelske kavaleriet kunne utnytte. Til slutt brøt schiltronene sammen og de overlevende fra Wallaces hærstyrke flyktet.