Forum

Marked


Dagen i dag

26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske... Les mer ...

Dagen i går

25. juli 1427

Slaget ved København


26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes
Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske sjøslagene i norgeshistorien. Om ettermiddagen den 26. juli 1714 mellom Lindesnes og Skagen førte Wessel fregatten Løvendals Galley med 18 kanoner og 100 mann under nederlandsk flagg for å unngå å varsle sine tiltenkte bytter da han så en stor fregatt under engelsk flagg nærme seg. Etter å ha passert Wessels skip, la fregatten plutselig om kursen og skjøt to skudd idet man heiste det svenske flagg. Wessel heiste da det danske flagget og vendte skipet sitt om fra dets utsatte posisjon, for så å rette en voldsom beskytning mot det større krigsskipet som viste seg å være fregatten De Olbing Galley med 28 kanoner og 90 til 150 mann. Tordenskjold hadde besluttet å ta opp striden, til tross for at hans motstander var større med flere kanoner og flere menn.

I over tre timer lå de to fregattene side om side mens kanonene skjøt salve på salve med voldsomme brak helt til ved ti-tiden om aftenen. Da mente kaptein Bactman på De Olbing Galley at nok var nok og satte alle seil til for å kom seg unna i ly av mørket. Wessel tok ikke opp forfølgelsen før han hadde fått de verste skadene reparert, men kunne da lett ta igjen den andre fregatten, som var blitt sterkt skadet etter den lange trefningen. Så kom det til et nytt sammenstøt som varte i nesten to timer til like over midnatt. Bactman mistet storråen på stormasten, men Wessel måtte likevel bryte av fordi det var forvoldt store skader som måtte repareres på hans eget skip. Uansett kunne ikke Bactman gjøre bruk av sine seil for å komme seg vekk, og Wessel kunne ta ham igjen på nytt.

Ved seks-tiden om morgenen den 27. juli 1714 barket de sammen enda en gang i et tredje sammenstøt. Dette varte i tre timer. Begge skip fikk omfattende skader. De Olbing Galley fikk flere av rærne i riggen skutt sønder og sammen, mens Løvendals Galley fikk tre grunnskudd under vannlinjen og skade på rær, master og seil. Skadene var så store at begge måtte stoppe ildgivningen en stund for å unngå at skipene skulle synke under dem. Men ingen ville gi seg. Etter flere nye timer med nødreparasjoner kom det til et fjerde sammenstøt ut på ettermiddagen.

Etter en times ny strid var endelig De Olbing Galley i ferd med å overgi seg. Akkurat i dette øyeblikket, da Wessel hadde seieren innen rekkevidde, kom sjokket da en underoffiser kom til og forklarte at de ikke hadde mer krutt, bare nok til tre–fire skudd på hver kanon. Wessel ville først entre fienden, men i vest-nord-vest vind med ustadig sjø og høye dønninger lot det ikke seg gjøre. Han måtte la den svenske fregatten få dra vekk.

25. juli 1427


Slaget ved København
Slaget ved København 1427 var et sjøslag mellom hanseatene og den fellesnordiske unionsflåten under Kalmarunionen. Den 25.juli 1427 lå unionsflåten for anker utenfor København, da det ble observert seil mot horisonten i sør. Flåten lettet anker på signal og gikk sørover langs Amager.

Felles kommandant for hanseaterflåten var Tidemann Steen, men den var dårlig organisert. Dette var kanskje avgjørende for det videre forløpet. Den hambugske eskadren gikk først opp mot Amager, men de var ukjent med farvannet og flere skip gikk på grunn. De ble raskt nedkjempet av unionsflåten, som så vendte seg mot den lübeckske eskadren, som ble ledet av Steen. Skipet hans ble angrepet av et storskip som kjempet usedvanlig hissig; dette kan ha vært Erik av Pommerns egen holk. Kampen var kort, men intens. Unionsflåten var bedre organisert, og styrmennene var godt kjent i farvannet, så de holdt på initiativet. Etter at den danzigske og wismarske eskadren var nedkjempet, valgte Steen å bryte av.

Slaget er omtalt i Danmarks Krønicke av Arlid Huitfeldt. Han angir at 36 hanseatiske skip var erobret; 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og ni fra Lübeck. Den hamburgske eskadren var utslettet, og ca. 500 mann ble tvunget til å overgi seg, blant dem borgermester Heinrich Höyer.

Slaget var ennå ikke helt over, for den hanseatiske konvoien fra Loire kom tidligere enn ventet nordfra inn Øresund. Da de så seilene i horisonten trodde de det var eskorteflåten som ventet. Etter en kort kamp hadde unionsflåten kapret 30 handelsskip, den verdifulle lasten og skipene ble ført inn til København. Seieren syntes total.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 2

    • 10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 2

      Dette er fortsettelsen på artikkelen 10,15 Jarmann repeterrifle - del 1. Denne delen tar for seg den praktiske bruken av de gamle Jarmann-riflene. Selv om det ble laget rundt 30 000 Jarmann-geværer i Norge, så er det dessverre få igjen. Dersom du er så heldig å ha en orignal Jarmann-rifle så kan denne artikkelen hjelpe deg på veien til skytebanen.

    Norges første vådeskudd?

    Kategori: Diverse
    Publisert: 20. desember 2010 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 4331

    Fugleskyting etter et tresnitt av Olaus Magnus.

    Fugleskyting etter et tresnitt
    av Olaus Magnus.

    Under moderne skytekonkurranser er vi vant til strenge sikkerhetskrav, men da skytevåpnene var nye i Norge var situasjonen en annen. Den første kilden som forteller om en skyteulykke her til lands befinner seg på Statsarkivet i Bergen. Kilden er Bergen rådstuprotokoll – en gammel justisprotokoll fra årene 1592–1594.

    Bergen rådstuprotokoll er Norges eldste justisprotokoll og den har overlevd utallige branner i Bergen før den sannsynligvis forsvant ut av byen for en periode. I 1791 kom den tilbake til Bergen, og etter å ha hatt tilhold på forskjellige arkiver og museer havnet den på Statsarkivet i Bergen i 1995.

    Protokollen hadde opprinnelig rundt 500 sider, men enkelte sider mangler og andre er ufullstendige. Skriverne som har ført den i pennen har brukt en jevn og fin skrift, og protokollen er relativt enkel å lese. Som kilde til bylivet i Bergen i årene mellom 1592 og 1594 er den særdeles rikholdig. Bergen på 1500-tallet har vært oppfattet som en by så voldelig at det ble begått over 100 ganger så mange drap per år sammenlignet med dagens norske samfunn, og at drapsratene var mye verre enn da mafiaen herjet på sitt verste på Sicilia. Statsarkivar Yngve Nedrebø har med grunnlag i Bergen rådstuprotoll påvist at det kanskje ikke var så ille likevel. Norges sannsynligvis første dokumenterte vådeskudd er likevel en av de mer uheldige sakene.

    Den uheldige var en ung mann ved navn Jon Jonsen. Om ettermiddagen på tredje pinsedag 1593, omtrent klokken 3, hadde Jon deltatt på en papegøyeskyting som var vanlig i Bergen på denne tiden. Slike skytekonkurranser hadde sannsynligvis røtter tilbake til armbrøstens tid. En papegøyefigur av tre ble satt opp på en stang. Originalteksten sier at Jon «epther gammell sedwanne skøde epther Papegøye stangenn». Skytterne fikk premier dersom de klarte å skyte ned forskjellige deler av papegøyen – dette kunne være stjert, hode, vinger eller hele fuglen.

    Papegøyeskytingen som gikk galt

    I 1593 er det sannsynlig at det ble benyttet luntelåsgeværer. Etter at papegøyen var skutt ned og skytterne planla å gå ned til byen, befant Jon seg i folkemengden. Uforsiktig som han var hadde han geværet – eller «sitt lange rør» som det står i protokollen – på aksla. Røret var ladd og spent. Det gikk som det måtte, og geværet gikk av. Kula traff en kar ved navn Henndrick Høyer som var kjøpmannssvenn på Bryggen, og det ble rapportert at han sto langt borte fra Jon. Henndrick fikk banesår av skuddet og døde straks. Det var mange vitner til episoden som kunne gå god for at drapet var av våde og ikke av vilje.

    Jon slapp relativt billig unna. Faren tilbød seg å betale erstatning til slektningene til Henndrick og Jon på sin side måtte love å holde seg borte fra Henndricks venner og familie. Domstolen utstedte et brev til styresmaktene i utlandet om at Jon ikke tok livet av kjøpsvennen med vilje, men at det hele var en ulykke – et vådeskudd. Saken var med det ferdig.

    Papegøyeskytingen i Bergen har lange tradisjoner, og den kan med sikkerhet føres tilbake til 1497 da biskopen ga de tyske håndverkerne i Bergen tomt til en papegøyestang. Papegøyeskytingen er nevnt flere ganger fram til 1667, men fra dette tidspunktet ser den ut til å ha forsvunnet. Skikken kan i teorien ha fortsatt, men den er ikke nevnt i noen kjente kilder. Vinneren av papegøyeskytingen fikk for øvrig tittelen «fuglekonge». Noe komisk sett med dagens øyne er det at skytteren kunne leie inn en stedfortreder til å skyte for seg, men fikk selv beholde premien dersom stedfortrederen vant.

    Fugleskytingen, som papegøyeskytingen også kaltes, ble tatt opp igjen i organiserte former da Det Bergenske Skydeselskab ble stiftet i 1769. Det Bergenske Skydeselskab er trolig det eldste skytterlaget i Norge. Selskapet drev både med alminnelig skiveskyting og med fugleskyting. Fra 1770 til 1824 drev det regelmessig fugleskyting hvert år, bare avbrutt i krigsårene 1807–1814.

    Mens papegøyeskytingen tidligere etter all sannsynlighet hadde vært åpen for alle ble det nå en rikmannssport fordi medlemskap i skyteselskapet var dyrt. Før 1800 kunne både kvinner og menn delta, men etter 1800 ble kvinner utelukket fordi «man af Erfaring veed Fruentimmerne alligevel ikke finde nogen Fornøyelse, ved at være nærværende». Den siste gangen det er kjent at det ble arrangert en fugleskyting i Bergen var i 1824, og da ble det skutt på en sølvpapegøye med grønt bånd på venstre halvdel av brystet. I dag hører vi av og til om personer som har skutt gullfuglen. Sannsynligvis stammer dette uttrykket fra den gamle papegøyeskytingen.

    Denne artikkelen sto første gang på trykk i Muskedunderen nr. 3 2004.