Forum

Marked


Dagen i dag

26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske... Les mer ...

Dagen i går

25. juli 1427

Slaget ved København


26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes
Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske sjøslagene i norgeshistorien. Om ettermiddagen den 26. juli 1714 mellom Lindesnes og Skagen førte Wessel fregatten Løvendals Galley med 18 kanoner og 100 mann under nederlandsk flagg for å unngå å varsle sine tiltenkte bytter da han så en stor fregatt under engelsk flagg nærme seg. Etter å ha passert Wessels skip, la fregatten plutselig om kursen og skjøt to skudd idet man heiste det svenske flagg. Wessel heiste da det danske flagget og vendte skipet sitt om fra dets utsatte posisjon, for så å rette en voldsom beskytning mot det større krigsskipet som viste seg å være fregatten De Olbing Galley med 28 kanoner og 90 til 150 mann. Tordenskjold hadde besluttet å ta opp striden, til tross for at hans motstander var større med flere kanoner og flere menn.

I over tre timer lå de to fregattene side om side mens kanonene skjøt salve på salve med voldsomme brak helt til ved ti-tiden om aftenen. Da mente kaptein Bactman på De Olbing Galley at nok var nok og satte alle seil til for å kom seg unna i ly av mørket. Wessel tok ikke opp forfølgelsen før han hadde fått de verste skadene reparert, men kunne da lett ta igjen den andre fregatten, som var blitt sterkt skadet etter den lange trefningen. Så kom det til et nytt sammenstøt som varte i nesten to timer til like over midnatt. Bactman mistet storråen på stormasten, men Wessel måtte likevel bryte av fordi det var forvoldt store skader som måtte repareres på hans eget skip. Uansett kunne ikke Bactman gjøre bruk av sine seil for å komme seg vekk, og Wessel kunne ta ham igjen på nytt.

Ved seks-tiden om morgenen den 27. juli 1714 barket de sammen enda en gang i et tredje sammenstøt. Dette varte i tre timer. Begge skip fikk omfattende skader. De Olbing Galley fikk flere av rærne i riggen skutt sønder og sammen, mens Løvendals Galley fikk tre grunnskudd under vannlinjen og skade på rær, master og seil. Skadene var så store at begge måtte stoppe ildgivningen en stund for å unngå at skipene skulle synke under dem. Men ingen ville gi seg. Etter flere nye timer med nødreparasjoner kom det til et fjerde sammenstøt ut på ettermiddagen.

Etter en times ny strid var endelig De Olbing Galley i ferd med å overgi seg. Akkurat i dette øyeblikket, da Wessel hadde seieren innen rekkevidde, kom sjokket da en underoffiser kom til og forklarte at de ikke hadde mer krutt, bare nok til tre–fire skudd på hver kanon. Wessel ville først entre fienden, men i vest-nord-vest vind med ustadig sjø og høye dønninger lot det ikke seg gjøre. Han måtte la den svenske fregatten få dra vekk.

25. juli 1427


Slaget ved København
Slaget ved København 1427 var et sjøslag mellom hanseatene og den fellesnordiske unionsflåten under Kalmarunionen. Den 25.juli 1427 lå unionsflåten for anker utenfor København, da det ble observert seil mot horisonten i sør. Flåten lettet anker på signal og gikk sørover langs Amager.

Felles kommandant for hanseaterflåten var Tidemann Steen, men den var dårlig organisert. Dette var kanskje avgjørende for det videre forløpet. Den hambugske eskadren gikk først opp mot Amager, men de var ukjent med farvannet og flere skip gikk på grunn. De ble raskt nedkjempet av unionsflåten, som så vendte seg mot den lübeckske eskadren, som ble ledet av Steen. Skipet hans ble angrepet av et storskip som kjempet usedvanlig hissig; dette kan ha vært Erik av Pommerns egen holk. Kampen var kort, men intens. Unionsflåten var bedre organisert, og styrmennene var godt kjent i farvannet, så de holdt på initiativet. Etter at den danzigske og wismarske eskadren var nedkjempet, valgte Steen å bryte av.

Slaget er omtalt i Danmarks Krønicke av Arlid Huitfeldt. Han angir at 36 hanseatiske skip var erobret; 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og ni fra Lübeck. Den hamburgske eskadren var utslettet, og ca. 500 mann ble tvunget til å overgi seg, blant dem borgermester Heinrich Höyer.

Slaget var ennå ikke helt over, for den hanseatiske konvoien fra Loire kom tidligere enn ventet nordfra inn Øresund. Da de så seilene i horisonten trodde de det var eskorteflåten som ventet. Etter en kort kamp hadde unionsflåten kapret 30 handelsskip, den verdifulle lasten og skipene ble ført inn til København. Seieren syntes total.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Konverteringstønner til perkusjonsrevolver

    • Konverteringstønner til perkusjonsrevolver

      Perkusjonslåsen hadde sin storhetstid i knappe 40-50 år. Perkusjonsrevolverne var de første effektive revolverne, men da metallpatronen begynte å bli vanlig på slutten av 1860-tallet begynte man å bygge om de gamle revolverne i stor stil. Det var relativt enkelt å gjøre om perkusjonsrevolverne til patronrevolvere ved hjelp av såkalte konverteringstønner. Denne artikkelen tar for seg disse tønnene.

    Forsøk med spisskuler i kammerlader

    Kategori: Kammerlader
    Publisert: 15. desember 2010 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 6693

    Spisskule og patron som var i bruk
av skarpskyttere fra 1849-1855.

    Spisskule og patron som var i bruk
    av skarpskyttere fra 1849-1855.

    Det er alltid interessant å lese originalberetninger om hvordan gamle svartkruttvåpen ble brukt. Dessverre er det ikke mye slikt stoff å finne på norsk, eller dansk, som var språket i Norge i gamle dager. Norsk Militært Tidsskrift (NMT) er landets eldste fagtidsskrift, og ble etablert så langt tilbake som i 1831. Tidsskriftet er oppegående den dag i dag.

    I 1850-årene ble det trykket en rekke interessante artikler om bruk av kammerladeren i NMT. Det var hele tre artikler som omhandlet forsøk med «spidsprojectiler» i årene fra 1849 til 1856. Disse er interessante fordi de viser hvordan kammerladerne skjøt med datidens ammunisjon og krutt. Som regel ble kammerladeren målt opp mot jegerriflene, tappriflene og diverse utenlandske våpen.

    Bakgrunnen for disse artiklene var forsøkene med spissprosjektiler som ble påbegynt mot slutten av 1840-årene. Kammerladeren hadde tidligere brukt runde kuler, men de militære ville finne ut om den kunne bli enda mer presis ved bruk av en spisskule. Prøvene som omtales her hadde til hensikt å finne en spisskule som skarpskytterne kunne bruke.

    Blink skutt med kammerlader og runde kuler på 200 alen (125 meter), 30 skudd.

    Blink skutt med kammerlader og runde
    kuler på 200 alen (125 meter), 30 skudd.

    Blink skutt med kammerlader og spisse kuler på 200 alen (125 meter), 30 skudd.

    Blink skutt med kammerlader og spisse
    kuler på 200 alen (125 meter), 30 skudd.

    Disse prøvene foregikk i 1848 og 1849, og førte til at utvalgte skarpskyttere ble utstyrt med et eget spissprosjektil. Senere gikk en over til spissprosjektiler i hele infanteriet, men da med en noe lettere kule. Les mer om de forskjellige kuletypene i denne artikkelen.

    Forsøkene som ble foretatt mot slutten av 1840-årene ble skutt på 200, 300, 400, 600 og 800 alen (1 alen = 0,62753 meter). Det ble benyttet skiver (se tegning) av «6 fods Høide og Bredde inddeelte med consentriske sirkler af ½ Tommes Bredde.» Skivene var med andre ord 1,88 x 1,88 meter. Skytingen «foretoges fra en almindelig Skydestol med simpelt Anlæg for Geværet og Støttefjæl for Skyttens Arme [...].»

    Resultatene viste at spisskulene var bedre, spesielt på lengre hold. Allerede på 600 alen (376 meter) hadde rundkulene begynt å vise alvorlige svakheter. Kun ett skudd traff skiven, og dette skuddet ble til alt overmål sittende fast i skiven. På den lengste skyteavstanden (800 alen, eller 502 meter) ble det kun skutt med spisskuler, og her traff 10 prosent av skuddene skiven. Kanskje ikke så veldig imponerende, men likevel langt bedre enn rundkulene

    Konklusjonen til kommisjonen var klar:

    «1. At de Spidse Projectiler paa alle Distancer have en decideret Overvægt over de runde Kugler, saavel med hensyn til Skudsikkerhed som Anslagskraft.

    2. At de spidse Projectiler have den mærkelige Egenskab kun ubetydelig at influeres af Vinden, og at de naar denne er stærk - og der skydes paa længere Distance - snarere gaar op mod Vinden end drive af for samme- medens dens Indvirkning paa de runde Kugler er særdeles mærkbar især på de længere Distancer.

    3. At 600 Alen kan ansees for den længste Distance paa hvilken runde Kugler bør benyttes og det endog i rolig Veir, hvorimod de spidse Projectiler endnu med nytte kan andvendes paa 800 alen; de ville være dræbende paa endnu større Distance, men nogen stor Skudsikkerhed kan ikke opnaaes, da Pibens Munding rager op over Sigtelinien. Et Sigte af større Høide end 2 decimale Tommer synes ogsaa at blive ei alene ubeqvemt med altfor skrøbeligt til at kunne bevares i Feldten»

    Det ble også nevnt at siktene naturligvis måtte være forskjellige for de to kuletypene. Et negativt moment med spisskulene var at kulebanen ble krummere og dermed fikk en mindre raserende bane. Likevel var altså fordelene med spisskulene så store at en i 1855 gikk over til spisskuler i hele hæren.

    Denne artikkelen sto første gang på trykk i Muskedunderen nr. 1 2007.