Forum

Marked


Dagen i dag

26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske... Les mer ...

Dagen i går

25. juli 1427

Slaget ved København


26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes
Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske sjøslagene i norgeshistorien. Om ettermiddagen den 26. juli 1714 mellom Lindesnes og Skagen førte Wessel fregatten Løvendals Galley med 18 kanoner og 100 mann under nederlandsk flagg for å unngå å varsle sine tiltenkte bytter da han så en stor fregatt under engelsk flagg nærme seg. Etter å ha passert Wessels skip, la fregatten plutselig om kursen og skjøt to skudd idet man heiste det svenske flagg. Wessel heiste da det danske flagget og vendte skipet sitt om fra dets utsatte posisjon, for så å rette en voldsom beskytning mot det større krigsskipet som viste seg å være fregatten De Olbing Galley med 28 kanoner og 90 til 150 mann. Tordenskjold hadde besluttet å ta opp striden, til tross for at hans motstander var større med flere kanoner og flere menn.

I over tre timer lå de to fregattene side om side mens kanonene skjøt salve på salve med voldsomme brak helt til ved ti-tiden om aftenen. Da mente kaptein Bactman på De Olbing Galley at nok var nok og satte alle seil til for å kom seg unna i ly av mørket. Wessel tok ikke opp forfølgelsen før han hadde fått de verste skadene reparert, men kunne da lett ta igjen den andre fregatten, som var blitt sterkt skadet etter den lange trefningen. Så kom det til et nytt sammenstøt som varte i nesten to timer til like over midnatt. Bactman mistet storråen på stormasten, men Wessel måtte likevel bryte av fordi det var forvoldt store skader som måtte repareres på hans eget skip. Uansett kunne ikke Bactman gjøre bruk av sine seil for å komme seg vekk, og Wessel kunne ta ham igjen på nytt.

Ved seks-tiden om morgenen den 27. juli 1714 barket de sammen enda en gang i et tredje sammenstøt. Dette varte i tre timer. Begge skip fikk omfattende skader. De Olbing Galley fikk flere av rærne i riggen skutt sønder og sammen, mens Løvendals Galley fikk tre grunnskudd under vannlinjen og skade på rær, master og seil. Skadene var så store at begge måtte stoppe ildgivningen en stund for å unngå at skipene skulle synke under dem. Men ingen ville gi seg. Etter flere nye timer med nødreparasjoner kom det til et fjerde sammenstøt ut på ettermiddagen.

Etter en times ny strid var endelig De Olbing Galley i ferd med å overgi seg. Akkurat i dette øyeblikket, da Wessel hadde seieren innen rekkevidde, kom sjokket da en underoffiser kom til og forklarte at de ikke hadde mer krutt, bare nok til tre–fire skudd på hver kanon. Wessel ville først entre fienden, men i vest-nord-vest vind med ustadig sjø og høye dønninger lot det ikke seg gjøre. Han måtte la den svenske fregatten få dra vekk.

25. juli 1427


Slaget ved København
Slaget ved København 1427 var et sjøslag mellom hanseatene og den fellesnordiske unionsflåten under Kalmarunionen. Den 25.juli 1427 lå unionsflåten for anker utenfor København, da det ble observert seil mot horisonten i sør. Flåten lettet anker på signal og gikk sørover langs Amager.

Felles kommandant for hanseaterflåten var Tidemann Steen, men den var dårlig organisert. Dette var kanskje avgjørende for det videre forløpet. Den hambugske eskadren gikk først opp mot Amager, men de var ukjent med farvannet og flere skip gikk på grunn. De ble raskt nedkjempet av unionsflåten, som så vendte seg mot den lübeckske eskadren, som ble ledet av Steen. Skipet hans ble angrepet av et storskip som kjempet usedvanlig hissig; dette kan ha vært Erik av Pommerns egen holk. Kampen var kort, men intens. Unionsflåten var bedre organisert, og styrmennene var godt kjent i farvannet, så de holdt på initiativet. Etter at den danzigske og wismarske eskadren var nedkjempet, valgte Steen å bryte av.

Slaget er omtalt i Danmarks Krønicke av Arlid Huitfeldt. Han angir at 36 hanseatiske skip var erobret; 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og ni fra Lübeck. Den hamburgske eskadren var utslettet, og ca. 500 mann ble tvunget til å overgi seg, blant dem borgermester Heinrich Höyer.

Slaget var ennå ikke helt over, for den hanseatiske konvoien fra Loire kom tidligere enn ventet nordfra inn Øresund. Da de så seilene i horisonten trodde de det var eskorteflåten som ventet. Etter en kort kamp hadde unionsflåten kapret 30 handelsskip, den verdifulle lasten og skipene ble ført inn til København. Seieren syntes total.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Skyting «Over the Log»

    • Skyting «Over the Log»

      I gamle dager var ofte konkurransereglene for svartkruttskyting vesensforskjellige fra det de er i dag. Boka Sketches and Eccentricities of Col. David Crockett of West Tennessee fra 1834 beskriver en skytekonkurranse fra 1831 der Davy Crockett deltok.

    Hurtigskytende svartkruttvåpen

    Kategori: Diverse
    Publisert: 9. desember 2010 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 7987

    Gatling-gevær.

    Gatling-gevær.

    Mange har sikkert sett på filmer fra den amerikanske borgerkrigen at det blir brukt såkalte Gatling-geværer eller tidlige maskingeværer. Gatling-geværer ble brukt ved noen få anledninger under borgerkrigen, men utbredt var de absolutt ikke. Oppfinneren var Richard Jordan Gatling. Han tok patent på Gatling-geværet i 1862, og i 1865, altså samme år som krigen sluttet, kjøpte U.S. Army inn noen slike våpen.

    Det var ikke før i 1866 at den amerikanske hæren kjøpte inn et betydelig antall. 100 Gatling-geværer ble kjøpt inn. Våpenet besto av seks piper som var montert på en revolverende ramme. En senere versjon hadde ti piper som kunne skyte 320 skudd i minuttet. Årsaken til at geværene hadde så mange piper var at risikoen for overoppheting ble mindre. Allerede i 1882 hadde Gatling utviklet en forbedret utgave som kunne skyte hele 1200 skudd per minutt. Soldaten avfyrte ikke geværet ved hjelp av en avtrekker, men ved hjelp av en sveiv på høyre side av ramma. Skuddhastigheten var avhengig av hvor fort skytteren sveivet. Matingen av patronene tok tyngdekraften seg av. Et magasin ble plassert på toppen av ramma, og patronene falt ned i pipene etter hvert som de roterte. Patronene falt ned i den øverste pipa, og ble avfyrt når pipa nådde undersiden.

    Mitraljøsen blir født

    Montignys «mitrailleuse».

    Montignys «mitrailleuse».

    En annen variant av det tidlige maskingeværet var belgieren Montignys «mitrailleuse» – eller mitraljøse som er den norske avledningen av ordet. Oppfi nnelsen stammet egentlig fra landsmannen Fafschamps som hadde arbeidet med et maskingevær siden 1850-tallet. Montigny overtok ideen og brukte et par år på å utvikle den. I 1869 ble det inngått en avtale mellom keiser Napoleon III av Frankrike og Montigny. I all hemmelighet ble den franske hæren utstyrt med 156 mitraljøser. Montignys Mitrailleuse besto av 25 riflede geværpiper som var montert inni et rundt metallrør. Mitraljøsen var anbrakt på en kanonlavett, og var av utseende til forveksling lik en kanon. På samme måte som med Gatlings gevær ble mitraljøsen betjent av en sveiv. Skuddhastigheten avhang også her av hvor fort skytteren sveivet.

    I 1870 gikk Frankrike til krig mot Prøyssen – full av tillit til det nye hemmelige maskingeværet sitt og Chassepot-riflene. Dessverre for franskmennene så gikk det heller dårlig. Riktignok klarte franske mitraljøseskyttere ved en anledning å skyte ned 500 hester på 90 sekunder, men ellers ble krigen en katastrofe. Mitraljøsene ble brukt på langt hold og de prøyssiske kanonene fikk god tid til å sikte inn og skyte mitraljøsene i filler før de fikk gjort nytte for seg. Krigen endte året etter med prøyssisk seier.

    Maxim-geværet

    Maxims maskingevær, her operert av britisk Royal Navy.

    Maxims maskingevær.

    Det var amerikaneren Hiram Maxim som mellom 1882 og 1885 var mannen som utviklet det første helautomatiske maskingeværet. Geværet ble blant annet antatt av den britiske hæren i 1889 og av Russland, Tyskland, Østerrike, Italia og Sveits året etter. Når et gevær blir avfyrt frigjøres det store mengder energi, og bare litt av denne energien går med til å drive ut kula. Maxim fant ut at han kunne bruke energien fra rekylen til å lage et gevær som avfyrte en patron, kastet ut tomhylsa, matet inn en ny patron og avfyrte denne igjen. Våpenet opphørte ikke skytingen før skytteren fjernet fingeren fra avtrekkeren eller beltet var tomt. Geværet ble matet med et tøybelte med lommer som inneholdt en patron i hver lomme.

    De første maximgeværene var kamret for den britiske .45 kaliber Martini-Henry-patronen, men fra 1888 gikk britene over til å bruke den mer finkalibrede .303 British, og denne ble også benyttet i maximgeværene. .303 British var patronen som britene brukte gjennom 1. og 2. verdenskrig. I begynnelsen var denne ladet med hele 70 grains komprimert svartkrutt og en 215 grains kule, men fra 1891 gikk britene over til det nye røyksvake kordittkruttet.

    Men selv maskingeværene hadde sine skeptikere. Kongen av Danmark hadde ingen tro på maximgeværet som spyttet ut flere kuler i sekundet, og nektet å ta det inn i hæren sin: «Geværet ville slå nasjonen konkurs i løpet av ti minutter!» skal han ha uttalt.

    Denne artikkelen sto første gang på trykk i Muskedunderen nr. 3 2005.

    Filmsnutter

    Animasjon som viser hvordan et Model 1862 Gatling-gevær fungerer:

    Animasjon som viser hvordan Montignys Model 1863 mitraljøse fungerer: