Forum

Marked


Dagen i dag

23. april 1716

Det andre slaget om Moss var et av de få større sammenstøtene under Karl 12s første felttog i Norge i... Les mer ...

Dagen i går

22. april 1893

Svartkruttet ble erstattet i Hærens riflepatroner


23. april 1716

Det andre slaget om Moss
Det andre slaget om Moss var et av de få større sammenstøtene under Karl 12s første felttog i Norge i 1716. Mellom 2 000 og 3 000 soldater deltok i det som ble et hardt og blodig slag. Den norske erobringen av Moss sluttførte strategien som gikk ut på å avskjære den svenske hæren på cirka 6 000 mann i og omkring Christiania.

Tapet av Moss tvang svenskene til å trekke seg ut av fra Christiania, en uke senere. 30 nordmenn og 100 svensker var blitt drept under de rasende kampene, og i tillegg var mange såret. Selv om svenskene hadde prestert et sterkt forsvar mot de norske soldatene, var hele garnisonen utslettet, med 100 døde og et stort antall tatt til fange. 43 offiserer og underoffiserer sammen med 468 menige, til sammen mellom 511 og 520 svensker var tatt til fange. Svenskene hadde nå i løpet av to slag om Moss mistet over tusen mann, de fleste tatt som fanger.

22. april 1893


Svartkruttet ble erstattet i Hærens riflepatroner
Svartkruttets tid i den norske Hærens riflepatroner var offisielt over da Forsvarsdepartementet på denne dag bestemte at Jarmann-patronene fra nå av skulle lades med røyksvakt ballistittkrutt.

På samme tid ble det bestemt at den papirviklede kulen skulle erstattes av en blykule med en 0.5 mm tykk forniklet stålmantel.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Skyting med miniékuler og riflemuskett

    • Skyting med miniékuler og riflemuskett

      Riflemusketten var det dominerende våpenet under for eksempel Krim-krigen og dem amerikanske borgerkrigen. Under de rette forutsetningene kan riflemusketten være et meget presist våpen. En av kuletypene som ble brukt i riflemusketter var miniékula. Dette var en hulbaset langkule som utvidet seg i løpet når skuddet gikk av. Les mer om riflemusketten og miniékula her.

    Jo Gjende og hans rifler

    Kategori: Jakt
    Publisert: 2003.
    Redigert: 28. november 2010.
    Antall visninger: 8595

    Jo Gjende, ca. 1850

    Jo Gjende, ca. 1850.

    Fjellmannen Jo Tjøstolsson Kleppe (1794–1884), også kalt Jo Gjende, er kjent som en reinsjeger av rang. Han var eneboer størstedelen av livet, og levde et ensomt liv i bua si ved Gjendeosen i Jotunheimen. Tiden brukte han til å jakte og lese bøker av opplysningstidens filosofer som Voltaire og Volney. Han var kjent som en spesiell mann og en dyktig rifleskytter som skal ha nedlagt rundt 500–600 rein.

    Jo felte sin første rein i 1812, da han var 18 år gammel. Geværene som fantes i området rundt Jotunheimen på denne tiden var alle laget av utenombygds børsesmeder. Mange av dem var våpen som var bygget på deler fra gamle infanterimusketter fra Kristian 4s (1577–1648) tid. De eldste delene fra disse geværene må ha vært godt og vel 150 år gamle allerede det året Jo ble født.

    Østerdalsrifler

    De geværene Jo likte best var «østerdølsriflene» som var laget av børsemakeren Engebret Engebretsson, som en antar levde mellom 1680 og 1760. Disse hadde de typiske norske kassepipene som kjennetegnes ved at de var kvadratiske i bakkant men som gikk over til et åttekantet snitt lenger framme. Både kaliberet og børsetypen passet Jo best, og han sa støtt at han ikke hadde truffet på rifler som var så gode som disse. De fleste østerdalsriflene hadde jernpiper, men noen få hadde stålpiper som var mer slitesterke. Men, alt er relativt – datidens stål er vel nærmere det vi kaller jern i dag. Dette var også rifler som begynte å bli gamle, og de var vanskelige å få tak i hvis de skulle være i brukbar god stand. Etter hvert som løpet ble slitt ble de boret opp og riflet opp på ny. Det førte til at kaliberet ble vel grovt med tiden.

    Rifling av pipene

    Omkring 1845 kom det en regimentssmed til bygds. Denne smeden kunne bore ut riflepiper i stål, og han hadde godt rykte på seg. Jo fikk laget seg en kort og en lang kassepipe av denne smeden. Deretter gikk han fra den ene børsesmeden til den andre for å få riflet pipene. Etter hvert lærte han seg kunsten å rifle løpene sine selv, og etter det var det ingen andre som fikk rifle hans piper. I begynnelsen fikk han det ikke helt til, og han riflet og skjøt, riflet og skjøt, men han ga seg aldri før han hadde fått riflene til å gå godt. Selv om det var få som hadde tro på ham fikk han likevel riflene sine så presise at de kunne sette kule på kule i samme hullet på blinken. Det var ikke på langt nær alle riflene som var like gode. Noen var det ikke «drep» i, andre var ustabile og slengte et skudd her og et skudd der, mens andre igjen hadde for kort rekkevidde. Disse var det bare å kvitte seg med. En mesterskytter som Jo Gjende ville ikke vite av det minste lyte ved riflene sine.

    Storskytteren

    Jo hadde rykte på seg for å være en dyktig skytter, men så fortelles det også at det ikke gikk en dag uten at han skjøt et skudd eller to med ett eller flere av geværene sine. Han vant også de fleste av skytekonkurransene han deltok i. I 1860 ble det stiftet et skytterlag i Vågå, og Jo ble overtalt til å stille på premieskytingen. Han tok ikke uventet førsteplassen og vant en flott Kongsbergrifle.

    Han brukte det meste av det han tjente på krutt og bly. Han tjente ikke all verden på jaktingen, og de meste av pengene hadde han tjent som ung da han i noen år reiste rundt omkring som fekar. Brukte han ikke pengene på bly så kjøpte han seg nye børser, som han enten solgte eller byttet bort når han var lei av dem.

    Riflene Jo laget seg av de to stålpipeemnene mente han at det ikke fantes maken til i hele Norge. Dette var reinsrifler av ypperste kvalitet. Den lange var utstyrt med en fint gravert flintlås. Jo var allerede begynt å aldres da han fikk disse riflene, men han mente at dersom han hadde hatt denne rifla da ha var på sitt mest aktive som reinsjeger så kunne det spart han for mye strev. Ble holdet for langt så gjorde ikke det noe. Denne rifla kunne han helle i to kruttmål med krutt uten at presisjonen ble dårligere. Med andre ord gikk børsa godt med harde ladninger.

    Skeptisk til perkusjonslåsen

    Jo Gjende med venner

    Jo Gjende med venner.

    For Jo Gjende var det bare flintlåsen som var dugende. En engelskmann forærte ham en gang en dyr perkusjonslås som var fint gravert, og denne satte Jo på en av børsene sine – mest for å være høflig. Første gang han skulle prøve låsen så klikket den. Da ble Jo så sint at han resolutt skrudde låsen av, g den endte like etter endte sine dager på bunnen av et fjellvann.

    På sine eldre dager fordømte han perkusjonslåsen ned i svarteste avgrunnen: «Nei, de er Fan sjøl te Laas!» skal han ha sagt. Presisjon var det ikke mulig å få med «knallåsbørser» heller, mente den gamle stabeisen. Låsen antente kruttet så hurtig at det jaggu var nesten som om kula skulle sprette ut løpet. Teorien til Jo var at dersom det ikke fikk slippe ut en liten dunst med kruttgass ut fenghullet, så gikk heller ikke kula stødig. Bakladningsgeværer med spisskule var han heller ikke overvettes begeistret for. Det ble skutt på for langt hold med dem, mente han, noe som bare sørget for å skadeskyte og skremme reinen. Kulebanen var altfor krum med de tunge spisskulene – det måtte jo alle skjønne. Dersom det var kammerladere han siktet til så hadde han nok selv sett hvor krum kulebanen var. Det skulle ikke mer til enn en aldri så liten feilbedømming av avstanden før det ble bomskudd.

    Den store reinsjegeren ble en gammel mann. Han var sprek til det siste og fulgte ivrig med på de dramatiske hendelsene i norsk politikk på denne tiden. Særlig interessert i politikk var han ikke før vetostriden og riksrettsaken mot høyreregjeringen til Selmer i 1883. Dette var begivenheter som ledet mot unionsoppløsningen med Sverige. Jo var venstremann og han holdt Johan Sverdrup for å være den gildeste mannen Norge hadde hatt etter 1814. En annen av kampsakene hans var religion. Han holdt bibelen for å være eventyr og oppspinn og hatet alt som hadde med prester og presteskap å gjøre. Jo Gjende døde i 1884, 90 år gammel.

    Denne artikkelen ble første gang publisert i Muskedunderen nr. 3 2003.

    Litteratur

    • Kleiven, Ivar. I gamle Daagaa: Forteljingo og Bygda-Minne fraa Vaagaa, Aschehoug, 1908.
    • Hohle, Per. Storjegere, Gyldendal, 1965.