Forum

Marked


Dagen i dag

26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske... Les mer ...

Dagen i går

25. juli 1427

Slaget ved København


26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes
Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske sjøslagene i norgeshistorien. Om ettermiddagen den 26. juli 1714 mellom Lindesnes og Skagen førte Wessel fregatten Løvendals Galley med 18 kanoner og 100 mann under nederlandsk flagg for å unngå å varsle sine tiltenkte bytter da han så en stor fregatt under engelsk flagg nærme seg. Etter å ha passert Wessels skip, la fregatten plutselig om kursen og skjøt to skudd idet man heiste det svenske flagg. Wessel heiste da det danske flagget og vendte skipet sitt om fra dets utsatte posisjon, for så å rette en voldsom beskytning mot det større krigsskipet som viste seg å være fregatten De Olbing Galley med 28 kanoner og 90 til 150 mann. Tordenskjold hadde besluttet å ta opp striden, til tross for at hans motstander var større med flere kanoner og flere menn.

I over tre timer lå de to fregattene side om side mens kanonene skjøt salve på salve med voldsomme brak helt til ved ti-tiden om aftenen. Da mente kaptein Bactman på De Olbing Galley at nok var nok og satte alle seil til for å kom seg unna i ly av mørket. Wessel tok ikke opp forfølgelsen før han hadde fått de verste skadene reparert, men kunne da lett ta igjen den andre fregatten, som var blitt sterkt skadet etter den lange trefningen. Så kom det til et nytt sammenstøt som varte i nesten to timer til like over midnatt. Bactman mistet storråen på stormasten, men Wessel måtte likevel bryte av fordi det var forvoldt store skader som måtte repareres på hans eget skip. Uansett kunne ikke Bactman gjøre bruk av sine seil for å komme seg vekk, og Wessel kunne ta ham igjen på nytt.

Ved seks-tiden om morgenen den 27. juli 1714 barket de sammen enda en gang i et tredje sammenstøt. Dette varte i tre timer. Begge skip fikk omfattende skader. De Olbing Galley fikk flere av rærne i riggen skutt sønder og sammen, mens Løvendals Galley fikk tre grunnskudd under vannlinjen og skade på rær, master og seil. Skadene var så store at begge måtte stoppe ildgivningen en stund for å unngå at skipene skulle synke under dem. Men ingen ville gi seg. Etter flere nye timer med nødreparasjoner kom det til et fjerde sammenstøt ut på ettermiddagen.

Etter en times ny strid var endelig De Olbing Galley i ferd med å overgi seg. Akkurat i dette øyeblikket, da Wessel hadde seieren innen rekkevidde, kom sjokket da en underoffiser kom til og forklarte at de ikke hadde mer krutt, bare nok til tre–fire skudd på hver kanon. Wessel ville først entre fienden, men i vest-nord-vest vind med ustadig sjø og høye dønninger lot det ikke seg gjøre. Han måtte la den svenske fregatten få dra vekk.

25. juli 1427


Slaget ved København
Slaget ved København 1427 var et sjøslag mellom hanseatene og den fellesnordiske unionsflåten under Kalmarunionen. Den 25.juli 1427 lå unionsflåten for anker utenfor København, da det ble observert seil mot horisonten i sør. Flåten lettet anker på signal og gikk sørover langs Amager.

Felles kommandant for hanseaterflåten var Tidemann Steen, men den var dårlig organisert. Dette var kanskje avgjørende for det videre forløpet. Den hambugske eskadren gikk først opp mot Amager, men de var ukjent med farvannet og flere skip gikk på grunn. De ble raskt nedkjempet av unionsflåten, som så vendte seg mot den lübeckske eskadren, som ble ledet av Steen. Skipet hans ble angrepet av et storskip som kjempet usedvanlig hissig; dette kan ha vært Erik av Pommerns egen holk. Kampen var kort, men intens. Unionsflåten var bedre organisert, og styrmennene var godt kjent i farvannet, så de holdt på initiativet. Etter at den danzigske og wismarske eskadren var nedkjempet, valgte Steen å bryte av.

Slaget er omtalt i Danmarks Krønicke av Arlid Huitfeldt. Han angir at 36 hanseatiske skip var erobret; 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og ni fra Lübeck. Den hamburgske eskadren var utslettet, og ca. 500 mann ble tvunget til å overgi seg, blant dem borgermester Heinrich Höyer.

Slaget var ennå ikke helt over, for den hanseatiske konvoien fra Loire kom tidligere enn ventet nordfra inn Øresund. Da de så seilene i horisonten trodde de det var eskorteflåten som ventet. Etter en kort kamp hadde unionsflåten kapret 30 handelsskip, den verdifulle lasten og skipene ble ført inn til København. Seieren syntes total.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Skyting med rifle, fettlapp og rundkule

    • Skyting med rifle, fettlapp og rundkule

      Å skyte en munnladningsrifle med rundkule er noe mange svartkruttskyttere har vært borti. Innen svartkruttskytingen så blir skyting med rundkule og munnladningsrifle regnet for å være noe av det mest utfordrende du kan begi deg utpå. Denne artikkelen beskriver hvordan du går fram for å lade en munnladningsrifle med rundkule. Artikkelen er spesielt vinklet mot nybegynnere som ikke har skutt med munnladningsvåpen før.

    P-1856 Enfield-prosjektet

    Kategori: Munnladning
    Publisert: 1. desember 2007 av Øyvind Flatnes.
    Redigert: 22. november 2007.
    Antall visninger: 9211

    P-56 Enfield

    Pattern 1856 Army Short Rifle med sabelbajonett.

    Det er på tide å starte et nytt prosjekt som kan oppdateres fra tid til annen! «Langrifle-prosjektet» har vært litt lite oppdatert i det siste, mye på grunn av at rifla viste seg å skyte såpass godt såpass fort. Med andre ord: det er på tide å finne på noe nytt. En utfordring i så måte blir å få min «nye» originale Enfield riflemuskett kaliber .577 til å skyte akseptabelt på 100 meter. Musketten er av modellen som kalles «Pattern 1856 Army Short Rifle» (også kalt «Sergeant's Rifle») og den er laget i 1858. Så nå får vi se hvor det bærer hen.

    Bakgrunn om P-1856 Short Rifle

    Lås

    Påmontert sabelbajonett.

    P-1856 Short Rifle var den første rifla i .577-familien av riflemusketter som ble laget ved Enfield-fabrikken i England til den britiske hæren. Den lange riflemusketten med tre bånd som ble brukt av det regulære linjeinfanteriet ble introdusert i 1853, og har modellbetegnelsen P-1853. P-1856-en ble laget for sersjanter i linjeinfanteriet, samt for utvalgte rifleregimenter. I motsetning til P-53 som ble kalt «riflemuskett» så ble P-56 bare kalt «kort rifle» eller bare «rifle» for å skille dem fra den lange riflemusketten med 39" løp og den korte karabinen med 24" løp. P-56 hadde 33" løp. P-56 erstattet de gamle Baker- og Brunswick-riflene som rifleregimentene brukte før miniékula ble innført i den britiske hæren i 1851.

    Snap cap

    Påmontert «snap cap».

    P-1856 er ganske lik marinens P-1858 Naval Rifle som det lages replikaer av, men løpskonfigurasjonen er annerledes. Hærens korte rifle har i motsetning til marinens jernbeslag i stedet for messing, og den bakre rembøylen er plassert bak avtrekkerbøylen i motsetning til Naval Rifle som har den foran avtrekkerbøylen. P-1856 har samme riflestigning, rifledybde og antall rifler som P-1853, det vil si tre brede rifler som gjør en omdreining på 78". Fra 1858 ble både P-53 og P-56 laget med progressiv rifledybde. Det vil si at riflingen er dypere i bunn av løpet mens den gradvis blir grunnere mot munningen. Før 1858 hadde både P-53 og P-56 en konstant rifledybde som målte .014". Den progressive riflingen målte .015" i bunn av løpet og .005 ved munningen.

    Bakgrunn om min riflemuskett

    Min P-56 bærer merkene til den britiske regjeringen, men er merket «Tower» på låsplaten. Det vil si at den ikke ble laget ved Enfields fabrikk, men på kontrakt. Den har følgende merker som kan fortelle litt om opprinnelsen dens:

    • Innsiden av låsen: W. Corbett
    • Undersiden av pipa: J. Turner & Sons
    • Løpskanalen i skjeftet: T. Turner, A. Davis og Cooper & Goodman

    Merkinger Merkinger

    Avdelingsmerkene og «Broad Arrow»-merket

    Alle disse er uavhengige kontraktører som leverte deler til den engelske regjeringen. Corbett har laget låsen, J. Turner og sønner har laget løpet og Thomas Turner & Co har skjeftet den. Deretter har den gått gjennom den strenge kontrollen hos hærens kontrollører som til slutt har godkjent den for bruk i den britiske hæren og merket den med «kråkefoten» eller «Broad Arrow»-merket. Ellers har den «proof marks» som stammer fra Birmingham, som nevnt med hærens godkjenningsmerker. En del av dem har blitt nullet ut, og har blitt erstattet med kommersielle Birmingham-merker, og det betyr at rifla ble solgt ut på det sivile markedet etter at den ble overflødig i hæren. På kolbekappens tange der muskettene normalt ble merket med avdelingsmerker er følgende stemplet inn:

    LI
    9
    PO

    Dette kan enten bety at den var i bruk hos Linlithgow Volunteers eller Milita, eller 51st Regiment. Merkingen er litt rar, og ekspertene er litt i villrede om hva den egentlig står for.

    Klargjøring for skyting

    Munning Låsen innvendig.

    Munningen og låsen

    Musketten er i særdeles god stand, med speilblankt løp og skarp rifling. Da den er laget i 1858 skal rifledybden være progressiv. Før den kunne skytes med måtte jeg ta den vanlige «stripp ned til den minste skrue»-sjekken. Våpenet viste seg å være i ypperlig stand. Låsen så absolutt helt ny ut innvendig. Det eneste jeg gjorde var å skifte til en replikapistong for å ikke slite på den gamle. Slike pistonger er å få kjøpt fra de fleste leverandører av svartkruttuststyr. Jeg kjøpte min fra Track of the Wolf i USA. Originale Enfield-pistonger har for øvrig 5/16-18-gjenger.

    En god test for å finne ut om riflemuskettene din er en potensiell skyter er å ta av løpsbåndene og stramme tangeskruen. Dersom pipa løfter seg i stokken er det ikke et godt tegn, ligger den i ro er det et godt tegn. Pipa på min muskett lå som støpt i skjeftet da jeg gjorde denne testen. Jeg hadde ikke forventet noe annet av den britiske kronens (tidligere) eiendom!

    Pistonger Pistonger

    Den originale pistongen til venstre
    og en replikapistong til høyre.

    Musketten ble skrudd sammen igjen, og løpet ble pusset rent for eventuelle gamle fett- eller oljerester. Deretter fyrte jeg av tre tennhetter for å tørke opp i pistongen. Deretter blåste jeg ned munningen for å se om det var passasje gjennom tennhullet, noe det var. For å teste at musketten fungerte ladet jeg i første rekke opp løpet med 30 grains svartkrutt og en 400 grains miniékule. Da jeg skjøt første gangen gikk bare tennhetta av, og det skjedde også etter det andre skuddet. Jeg skrudde av pistongen, og det viste seg at det sannsynligvis var noe gammelt lagringsfett nede i tennkanalen som sannsynligvis blokkerte for tennflammen. Jeg pirket det meste ut og prøvde på nytt. Denne gangen smalt det og geværet var like helt. Et nytt testskudd med 60 grains Wano PP gikk knirkefritt og musketten var dermed klar til mer seriøs bruk.

    Skyting

    26.11.04: Musketten er klar for de første prøveskuddene på skive. Siden riflestigningen er uhyre slakk for et så kort løp, så betyr det at den vil ha problemer med å stabilisere lange og tunge miniékuler. Det er ikke tilfeldig at da P-1856 ble avløst av en ny modell i 1860, så hadde denne et tyngre løp og kjappere 1:48" riflestigning med fem rifler i stedet for tre, lik P-1858 Naval Rifle.

    Blink

    Lymans Old Style.

    Jeg har tilgang på fire aktuelle kuler, men jeg hadde i første omgang bare oppstøpte kuler av to kuletyper: RCBS/Hodgdon Match Minié og RCBS 58-500 Minié. Disse to er de jeg har minst tro på presisjonsmessig, men det er greit å få prøvd dem likevel. Den første er en semiwadcutter og er ikke tillatt brukt i NSU-konkurranser, mens den andre er litt tung med sine 526 grains. Originalt brukte P-56 den samme ammunisjonen som P-53, det vil si en papirviklet 530 grains Pritchett-kule uten smøreriller. Ladningen var ca. 70 grains svartkrutt. Kulevekta skulle i hvert fall stemme godt overens med den originale dersom jeg brukte RCBS 58-500 Minié.

    Jeg prøvde semiwadcutteren først, og hadde egentlig ikke så store forventninger fordi den har et rykte på seg for å gå litt dårlig i løp med progressiv rifledybde. Jeg brukte samme ladningen som går best i min replika 1861 Springfield, nemlig 58 grains Wano PP, og skjøt på 50 meter.

    Blink Blink

    Samlinger.

    11.09.05: Jeg har kommet fram til at den ladningen som fungerer best er 70 grains Wano PP, Lyman Old Style som veier 491 grains og som er smurt med en blanding av bivoks, delfiafett og soyaolje. Kula blir dyppet i smeltet kulefett og sizet til .5775".

    Det er forresten lurt å føre treningsdagbok. Her er min oversikt over treningsskuddene før nordisk. Ved å føre opp resultatene kan du forhåpentligvis glede deg over litt progresjon.

    I juli ble P-56-en prøvd i Nordisk mesterskap på Rena i klassen Minié original med relativt dårlig resultat. Forut hadde jeg bare hatt tid til å skyte 7-8 13-skuddsserier med den på 100-meteren, men likevel så skjøt jeg rundt 20 poeng dårligere enn jeg burde, og havnet på 5. plass med 61 poeng. Det hjelper ikke med god rifle når skytteren ikke presterer.

    Blinker Blinker Blinker

    Bildene viser noen av de beste treningsseriene jeg skjøt
    på 100 meter, liggende sommeren 2005.

    12.11.07: Det har gått nesten to år siden siste oppdatering av denne siden. Dette våpenet skyter såpass godt at det er liten vits i å endre noe radikalt. Likevel så ble jeg tvunget til å skifte til sveitserkrutt, siden lageret av Wano-krutt gikk tomt. Presisjonen ble ikke verre av dette, snarere tvert imot. Nå bruker jeg 55 grains sveitser 3 og Lyman Old Style.

    Jeg har også fått laget meg kuletang som støper Pritchett-kuler. Pritchett-kula mi er kort sagt en noe forkortet utgave av det originale Pritchett-prosjektilet.

    Pritchett

    Pritchett-kuler og -patroner.

    Hvorfor kortere? Vel, fra begynnelsen var P-1853 riflemuskettene riflet med tre rifler som gjorde en omdreining på 78". Det samme hadde P-1856 Army Short Rifle. Den moderne Pritchett-kula er laget for å gi bedre presisjon i musketter, både originale og replika, med langsom riflestigning, som for eksempel 1:78", 1:72" og 1:66". Den kan også skytes i musketter med raskere riflestigning. Disse kulene har jeg dessverre ikke hatt mye tid til å teste ut enda

    Norgesrekord!

    Norgesrekord

    11.02.10: Sesongen 2009 viste seg å være en god sesong med musketten. Under NM utenfor Kristiansand tangerte jeg norgesrekorden på 85 poeng. Utover i sesongen bedret det seg enda mer, for under nordisk på Åsheim skytebane ved Moelv noen uker senere satte jeg ny norsk rekord med 88 poeng. Det neste målet er å skyte over 90 poeng, noe jeg har gjort på trening. Ladningen jeg brukte var 55 grains sveitser 3, Lymans Old Style smurt med det hjemmelagdet kulefettet som beskrevet over og sizet til .5775", og RWS-tennhette med fire vinger. Det ble to unødvendige skudd i hviten som irriterer meg enda, men det er det fint lite å gjør med nå.

    Videoen under viser et skudd under trening liggende med reimstøtte med P-1856-musketten sesongen 2009.