Forum

Marked


Dagen i dag

26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske... Les mer ...

Dagen i går

25. juli 1427

Slaget ved København


26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes
Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske sjøslagene i norgeshistorien. Om ettermiddagen den 26. juli 1714 mellom Lindesnes og Skagen førte Wessel fregatten Løvendals Galley med 18 kanoner og 100 mann under nederlandsk flagg for å unngå å varsle sine tiltenkte bytter da han så en stor fregatt under engelsk flagg nærme seg. Etter å ha passert Wessels skip, la fregatten plutselig om kursen og skjøt to skudd idet man heiste det svenske flagg. Wessel heiste da det danske flagget og vendte skipet sitt om fra dets utsatte posisjon, for så å rette en voldsom beskytning mot det større krigsskipet som viste seg å være fregatten De Olbing Galley med 28 kanoner og 90 til 150 mann. Tordenskjold hadde besluttet å ta opp striden, til tross for at hans motstander var større med flere kanoner og flere menn.

I over tre timer lå de to fregattene side om side mens kanonene skjøt salve på salve med voldsomme brak helt til ved ti-tiden om aftenen. Da mente kaptein Bactman på De Olbing Galley at nok var nok og satte alle seil til for å kom seg unna i ly av mørket. Wessel tok ikke opp forfølgelsen før han hadde fått de verste skadene reparert, men kunne da lett ta igjen den andre fregatten, som var blitt sterkt skadet etter den lange trefningen. Så kom det til et nytt sammenstøt som varte i nesten to timer til like over midnatt. Bactman mistet storråen på stormasten, men Wessel måtte likevel bryte av fordi det var forvoldt store skader som måtte repareres på hans eget skip. Uansett kunne ikke Bactman gjøre bruk av sine seil for å komme seg vekk, og Wessel kunne ta ham igjen på nytt.

Ved seks-tiden om morgenen den 27. juli 1714 barket de sammen enda en gang i et tredje sammenstøt. Dette varte i tre timer. Begge skip fikk omfattende skader. De Olbing Galley fikk flere av rærne i riggen skutt sønder og sammen, mens Løvendals Galley fikk tre grunnskudd under vannlinjen og skade på rær, master og seil. Skadene var så store at begge måtte stoppe ildgivningen en stund for å unngå at skipene skulle synke under dem. Men ingen ville gi seg. Etter flere nye timer med nødreparasjoner kom det til et fjerde sammenstøt ut på ettermiddagen.

Etter en times ny strid var endelig De Olbing Galley i ferd med å overgi seg. Akkurat i dette øyeblikket, da Wessel hadde seieren innen rekkevidde, kom sjokket da en underoffiser kom til og forklarte at de ikke hadde mer krutt, bare nok til tre–fire skudd på hver kanon. Wessel ville først entre fienden, men i vest-nord-vest vind med ustadig sjø og høye dønninger lot det ikke seg gjøre. Han måtte la den svenske fregatten få dra vekk.

25. juli 1427


Slaget ved København
Slaget ved København 1427 var et sjøslag mellom hanseatene og den fellesnordiske unionsflåten under Kalmarunionen. Den 25.juli 1427 lå unionsflåten for anker utenfor København, da det ble observert seil mot horisonten i sør. Flåten lettet anker på signal og gikk sørover langs Amager.

Felles kommandant for hanseaterflåten var Tidemann Steen, men den var dårlig organisert. Dette var kanskje avgjørende for det videre forløpet. Den hambugske eskadren gikk først opp mot Amager, men de var ukjent med farvannet og flere skip gikk på grunn. De ble raskt nedkjempet av unionsflåten, som så vendte seg mot den lübeckske eskadren, som ble ledet av Steen. Skipet hans ble angrepet av et storskip som kjempet usedvanlig hissig; dette kan ha vært Erik av Pommerns egen holk. Kampen var kort, men intens. Unionsflåten var bedre organisert, og styrmennene var godt kjent i farvannet, så de holdt på initiativet. Etter at den danzigske og wismarske eskadren var nedkjempet, valgte Steen å bryte av.

Slaget er omtalt i Danmarks Krønicke av Arlid Huitfeldt. Han angir at 36 hanseatiske skip var erobret; 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og ni fra Lübeck. Den hamburgske eskadren var utslettet, og ca. 500 mann ble tvunget til å overgi seg, blant dem borgermester Heinrich Höyer.

Slaget var ennå ikke helt over, for den hanseatiske konvoien fra Loire kom tidligere enn ventet nordfra inn Øresund. Da de så seilene i horisonten trodde de det var eskorteflåten som ventet. Etter en kort kamp hadde unionsflåten kapret 30 handelsskip, den verdifulle lasten og skipene ble ført inn til København. Seieren syntes total.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Hva er svartkruttskyting?

    • Hva er svartkruttskyting?

      Hva er egentlig svartkruttskyting? Hva brukes svartkrutt til? Er det noe for meg? Denne artikkelen er for deg som lurer på hva svartkruttskyting egentlig dreier seg om. Etter å ha lest artikkelen har du forhåpentligvis fått svar på disse spørsmålene. Denne artikkelen anbefales som en introduksjon til svartkrutt.net

    Martini-Henry kaliber .577/.450 - del 2

    Kategori: Patronvåpen
    Publisert: 15. juni 2007 av Øyvind Flatnes.
    Redigert: 25. november 2007.
    Antall visninger: 13544

    Skyting med svartkrutt i metallpatroner ser ut til å bli mer og mer populært. Svartkruttpatronene er ofte porten som leder inn til Norsk Svartkruttunion for mange skyttere. Her følger del to av artikkelserien om Martini-Henry, og denne gangen er fokuset satt på det NSU-medlemmer bør være mest interessert i, nemlig den praktiske bruken av disse gamle britiske militærriflene.

    Martini-Henry
    Sju Martini-Henry patroner og en .22 LR salongpatron til sammenligning.

    Min Martini-Henry-rifle ble kjøpt for en slikk og ingenting på en internettauksjon for ikke så lenge siden. Det er en Mk. IV med lang ladearm, noe som skulle tilsi at den ikke var brukt av britene, men av noen av kolonitroppene deres. Den ble laget ved den velkjente RSAF Enfield-fabrikken i 1887, noe som indikerer at den var en av de mange kaliber .402" Enfield-Martini-riflene som ble ombygd til Martini-Henry-rifler i kaliber .577/.450. Mk. IV ble som kjent ikke laget før i 1888, men det finnes en god del av denne modellen som har både 1886 og 1887 slått inn på låskassens høyre side. Alle disse er ombygd fra .402" Enfield-Martini-rifler. Det skulle vise seg at min rifle ikke hadde blitt brukt av verken britene eller noen av kolonitroppene deres. Under baksiktet fant jeg merkene som avslørte hvor rifla kom fra: N.E.P. og N.S. De sistnevnte initialene står for «Native Service» altså at rifla var avsett til innfødte tropper. N.E.P. viser til at rifla var brukt i Nepal, og sannsynligvis var den en av tusenvis av Martini-Henry-rifler som ble solgt til Nepal på 1800-tallet. Nepal var aldri britisk koloni, men kom under britisk innflytelse etter 1815. Bakgrunnen var at nepalske gurkha-soldater invaderte Nord-India i 1814, og britene gikk til motangrep med fem armeer like etter. Fire av armeene ble utslettet, men den femte klarte å presse seg inn i Nepal, forserte gjennom Katmandu-dalen, og nærmet seg raskt hovedstaden. Kongen i Nepal fant det derfor klokest å be om fred. Britene gikk med på dette, og fikk nå rett til å krysse Nepal for å handle med Tibet. De fikk også tillatelse til å verve gurkha-soldater til den britiske hæren. Etter å ha utslettet fire av britenes fem armeer hadde disse soldatene satt seg i enorm respekt, og den dag i dag har britene gurkha-regimenter med soldater fra Nepal.

    Martini-Henry Martini-Henry

    Siktene på Martini-Henry-riflene er av typisk åpen militærtype.

    De to amerikanske selskapene «Atlanta Cutlery» og «International Military Antiques» gikk i 2003 sammen om å kjøpe tilbake tusenvis av Brown Bess, Enfield riflemusketter, Snidere og Martini-Henry-rifler tilbake fra Nepal. Mange av dem hadde ligget urørt på lager i over hundre år. Min spådom er at det kommer til å bli atskillig flere Martini-Henry-rifler å se på skytebanene i framtiden på grunn av dette kjøpet. Mange av våpnene er i svært god stand, men det rapporteres også om våpen som er ubrukelige til skyting. Det kommer vel an på hvor mye fuktighet det har vært på stedene der våpnene har blitt lagret. Mitt eksemplar manglet en bit av treverket under kolben og en liten flis på forskjeftet, men ellers var den i ok skytbar stand. Stokken virket kanskje noe tørr, og hadde også litt spor av tørråte på kolben. Løpet var flott inni, med selvfølgelig var munningen litt slitt. Det var også noe rustpitringer på pipa langs med forskjeftet, men ingenting som ville gjøre skyting farlig. Rifla ble tatt fra hverandre til den minste lille del, og mekanismen var blank og fin innvendig. Den var full av gammelt militært lagringsfett som hadde beskyttet stålet godt.

    Kuler og hylser

    Å skyte med en Martini-Henry-rifle krever litt arbeid i forkant. Blant annet må du skaffe deg kuler og hylser, og det er ikke det enkleste i verden. Hylser er det mulig få tak i gjennom for eksempel Parabellum og Midway, men prisene kan virke avskrekkende på de fleste. En pakke med 20 stk hylser fra Bertram koster svimlende 1620 kroner hos Midway, noe som gir et snitt på 81 kroner per hylse! Bertram-hylsene lages i Australia av Bertram Bullets og jeg fikk hylser direkte fra Bertram, fritt tilsendt med flypost, for 4,40 australske dollar pr. stk. Etter at alle avgifter var betalt var jeg nede i respektable 27 kroner per hylse. Hylser kan også skaffes fra britiske Kynamco, men ryktene sier at i disse dager får Kynamco hylser fra Bertram, så det er like greit å bestille direkte fra Australia dersom du velger å bestille fra utlandet. Det blir en del avgifter, som toll og porto, men det kan være verdt bryet likevel.

    Martini-Henry Martini-Henry

    Hjemmepresset martinikule og kule til .45-70.
    Til høyre: En .577/.450 Martini-Henry-patron og en
    .22 LR patron til sammenligning.

    Kuler bør det ikke være fullt så vanskelig å få tak i. Vær oppmerksom på at kula må velges på bakgrunn av hvilken modell du har. Mark I-III har en riflingsdiameter på rundt .465"-.467" (11,81-11,86 mm) og over bommene måler de ca. .449" (11,40 mm). Kulediameteren bør ligge på rundt riflingsdiameter, det vil si .465"-.467". Mark IV (som kan skilles fra de andre på den lange ladearmen) har en litt annerledes løpskonfigurasjon. Over bommene måler den ca. .453" (11,50 mm) og riflingsdiameteren er .470"-.472" (11,94-11,99 mm). Det vil si at Mk. IV må ha noe større kuler med en diameter rundt riflingsdiameteren, altså .470"-.472". Mange her til lands skyter med .45-70, og kulene til dette kaliberet måler mellom .457"-.459" (11,60-11,66 mm) og er altså ikke brukende i Martini-Henry, med mindre de papirvikles opp til korrekt diameter. De originale kulene var som nevnt i forrige del også papirviklet. «Naken» var kula .452" (11,48 mm), mens den var .465"-.468" (11,81-11,88 mm) med papir. Da Mk. IV kom i 1888 ble det brukt litt tykkere papir og kula målte mellom .470" og .473" (11,94-12,01 mm) etter vikling. Ammunisjonen for Mk. IV kunne forøvrig brukes i de tidligere modellene uten problemer.

    Martini-Henry

    Patron i kammer.

    Selv har jeg ikke kjøpt meg kuletang til min Martini-Henry. Jeg har i lengre tid gått og syslet med tanken på å lage meg en kaldpressingsdie for blykuler, og siden jeg trengte kuler til den gamle sliteren så var dette et godt påskudd for å realisere planene. Min modell ble laget i samarbeid med min bror Geir, som ikke er skytter, men som har et godt lag med metalldreiebenk. Selve dien var enkel nok. En tjukk stålsylinder ble boret opp på langs og slipt opp til .454". Deretter var det tid for å lage stemplene som skulle forme basen og nesa på kula. Stemplene ble laget av stålbolter som ble dreiet ned til .454" diameter. Som emner til kulene brukte jeg noen støpte .437" 525 grains kuler med glatte sider som var tiltenkt brukt i .45-70 med papirvikling. Kula ble sprayet med et tynt lag WD-40 før den ble ført inn i dien etterfulgt av de to stemplene. Dien ble satt mot et hardt underlag og ved hjelp av et par slag mot basestempelet ble kula presset i korrekt form. Kulene ble overraskende pene og jevne etter å ha blitt formet i såpass primitivt verktøy. De ble deretter sizet i en .454" die og til slutt papirviklet med fire lag med Eaton’s 9 lb. airmail paper med 25 % bomullsinnhold opp til en ferdig diameter på .470".

    Skal du kjøpe kuletang til Martini-Henry så kan du blant annet kjøpe over internett på http://www.oldyoti.com. Her får du kuler til både Mk. I-III og Mk. IV, med både smøreriller og glatte sider for papirvikling.

    De første skuddene

    Martini-Henry Martini-Henry

    Martini-Henry-riflene kan gi god presisjon
    dersom de får rett ladning.

    Hylsene fra Bertram var for trange i munningen til at jeg fikk ladet mine .470" papirviklede kuler i første omgang. Derfor brukte jeg en 405 grains .457" kule fra Lee til å skyteforme hylsene med. Presisjonen var som ventet ikke mye å skryte av. Det gikk ikke så mye bedre med de kaldpressede kulene mine. Hylsa ble ladet med 85 grains Wano Fg med litt dopapir over, en kartongskive og en 6 mm tjukk fettkake av bivoks og svinefett etterfulgt av en ny melkekartongskive. På 50 meter viste kulene tegn til ustabilitet. Hullene i blinken var ikke runde slik de skal være. Dette var noe jeg hadde fryktet, for hulbasen i kula hadde sannsynligvis for tynt skjørt. Nesa på kula var heller ikke av den mest tradisjonelle sorten, og jeg bestemte meg for å modifisere kula i begge ender. Skjørtet på kula ble gjort tykkere, hulbasen ble gjort grunnere og nesa fikk rundere profil. En ny haug med kuler ble papirviklet, denne gangen ble papiret viklet i motsatt retning av riflevridningen. Tanken var at papiret skulle slippe kula bedre for jeg hadde mistanker om at papiret fra de foregående skuddene ikke slapp kula etter at den hadde forlatt løpet. Denne gangen ble resultatet hyggeligere. Enda bedre gikk det da jeg byttet granulering fra Fg til FFg og minket ladningen til 80 grains. Det ble litt vel mye slam ved bruk av Fg. Fra benk på 50 meter målte den første femskuddssamlingen med den nye versjonen av kula 4,6 cm. En av kulene skled litt ut og fire av skuddene samlet seg innenfor 3 cm. Absolutt noe å arbeide videre med.