Forum

Marked


Dagen i dag

26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske... Les mer ...

Dagen i går

25. juli 1427

Slaget ved København


26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes
Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske sjøslagene i norgeshistorien. Om ettermiddagen den 26. juli 1714 mellom Lindesnes og Skagen førte Wessel fregatten Løvendals Galley med 18 kanoner og 100 mann under nederlandsk flagg for å unngå å varsle sine tiltenkte bytter da han så en stor fregatt under engelsk flagg nærme seg. Etter å ha passert Wessels skip, la fregatten plutselig om kursen og skjøt to skudd idet man heiste det svenske flagg. Wessel heiste da det danske flagget og vendte skipet sitt om fra dets utsatte posisjon, for så å rette en voldsom beskytning mot det større krigsskipet som viste seg å være fregatten De Olbing Galley med 28 kanoner og 90 til 150 mann. Tordenskjold hadde besluttet å ta opp striden, til tross for at hans motstander var større med flere kanoner og flere menn.

I over tre timer lå de to fregattene side om side mens kanonene skjøt salve på salve med voldsomme brak helt til ved ti-tiden om aftenen. Da mente kaptein Bactman på De Olbing Galley at nok var nok og satte alle seil til for å kom seg unna i ly av mørket. Wessel tok ikke opp forfølgelsen før han hadde fått de verste skadene reparert, men kunne da lett ta igjen den andre fregatten, som var blitt sterkt skadet etter den lange trefningen. Så kom det til et nytt sammenstøt som varte i nesten to timer til like over midnatt. Bactman mistet storråen på stormasten, men Wessel måtte likevel bryte av fordi det var forvoldt store skader som måtte repareres på hans eget skip. Uansett kunne ikke Bactman gjøre bruk av sine seil for å komme seg vekk, og Wessel kunne ta ham igjen på nytt.

Ved seks-tiden om morgenen den 27. juli 1714 barket de sammen enda en gang i et tredje sammenstøt. Dette varte i tre timer. Begge skip fikk omfattende skader. De Olbing Galley fikk flere av rærne i riggen skutt sønder og sammen, mens Løvendals Galley fikk tre grunnskudd under vannlinjen og skade på rær, master og seil. Skadene var så store at begge måtte stoppe ildgivningen en stund for å unngå at skipene skulle synke under dem. Men ingen ville gi seg. Etter flere nye timer med nødreparasjoner kom det til et fjerde sammenstøt ut på ettermiddagen.

Etter en times ny strid var endelig De Olbing Galley i ferd med å overgi seg. Akkurat i dette øyeblikket, da Wessel hadde seieren innen rekkevidde, kom sjokket da en underoffiser kom til og forklarte at de ikke hadde mer krutt, bare nok til tre–fire skudd på hver kanon. Wessel ville først entre fienden, men i vest-nord-vest vind med ustadig sjø og høye dønninger lot det ikke seg gjøre. Han måtte la den svenske fregatten få dra vekk.

25. juli 1427


Slaget ved København
Slaget ved København 1427 var et sjøslag mellom hanseatene og den fellesnordiske unionsflåten under Kalmarunionen. Den 25.juli 1427 lå unionsflåten for anker utenfor København, da det ble observert seil mot horisonten i sør. Flåten lettet anker på signal og gikk sørover langs Amager.

Felles kommandant for hanseaterflåten var Tidemann Steen, men den var dårlig organisert. Dette var kanskje avgjørende for det videre forløpet. Den hambugske eskadren gikk først opp mot Amager, men de var ukjent med farvannet og flere skip gikk på grunn. De ble raskt nedkjempet av unionsflåten, som så vendte seg mot den lübeckske eskadren, som ble ledet av Steen. Skipet hans ble angrepet av et storskip som kjempet usedvanlig hissig; dette kan ha vært Erik av Pommerns egen holk. Kampen var kort, men intens. Unionsflåten var bedre organisert, og styrmennene var godt kjent i farvannet, så de holdt på initiativet. Etter at den danzigske og wismarske eskadren var nedkjempet, valgte Steen å bryte av.

Slaget er omtalt i Danmarks Krønicke av Arlid Huitfeldt. Han angir at 36 hanseatiske skip var erobret; 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og ni fra Lübeck. Den hamburgske eskadren var utslettet, og ca. 500 mann ble tvunget til å overgi seg, blant dem borgermester Heinrich Höyer.

Slaget var ennå ikke helt over, for den hanseatiske konvoien fra Loire kom tidligere enn ventet nordfra inn Øresund. Da de så seilene i horisonten trodde de det var eskorteflåten som ventet. Etter en kort kamp hadde unionsflåten kapret 30 handelsskip, den verdifulle lasten og skipene ble ført inn til København. Seieren syntes total.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Papirviklede kuler

    • Papirviklede kuler

      I dag er det bare de ivrigste entusiastene som bruker papirviklede kuler, men da metallpatronene for alvor begynte å bli utbredt på 1870- og -80-tallet var papirviklede kuler langt vanligere enn kuler med smøreriller. Enkelt forklart er en papirviklet kule omsluttet av et stykke papir rundt kulas bæreflate. Selve kula har glatte sider uten riller. Denne artikkelen viser hvordan du kan lage dine egne papirviklede kuler...

    Martini-Henry kaliber .577/.450 - del 1

    Kategori: Patronvåpen
    Publisert: 13. mars 2007 av Øyvind Flatnes.
    Redigert: 18. november 2007.
    Antall visninger: 11509

    Martini-Henry

    En .577/.450 Martini-Henry Mk. IV «Long Lever» ombygd fra en Enfield-Martini i kaliber .402" fra 1887. Rifla er laget ved RSAF Enfield.

    Historien bak

    Martini-Henry-rifla var det britiske imperiets første baklader laget spesielt for metallpatron. Snider-ombyggingen av de gamle Enfield P-53 munnladningsmuskettene som hadde pågått siden 1865-66 var egentlig bare en overgangsordning til man hadde funnet et pålitelig våpen som kunne tjene kronens soldater i koloniene over hele verden under alle slags forhold. Dette våpenet mente britene at de hadde funnet i 1871 da Martini-Henry-rifla i kaliber .577/.450 ble approbert.

    Martini-Henry

    Låskassen

    Rifla er oppkalt etter den sveitsisk-ungarske våpenkonstruktøren Friedrich von Martini og mannen som konstruerte riflingen, skotten Alexander Henry. Amerikaneren Henry O. Peabody følte seg med rette urettferdig behandlet siden han ble utelatt fra modellbetegnelsen, for det var han som fant opp den grunnleggende mekanismen. Peabodys fallblokkmekanisme hadde blant annet utvendig hane, men ellers var mekanismen ganske lik, i hvert fall ved første øyekast. Peabodys rifle ble patentert i 1862, men kom for sent til at den fikk spille noen stor rolle i den amerikanske borgerkrigen. Da Norge-Sverige skulle anta et nytt gevær for metallpatron i 1866-67 var det peabodygeværet som ga Remington rolling block-geværet hardest konkurranse. Remingtongeværet ble foretrukket i Norge-Sverige på grunn av litt høyere skuddtakt og færre deler.

    .

    Martini-Henry Martini-Henry

    Legg merke til at indikatoren forandrer stilling når rifla
    blir spent på bildet lengst til høyre.

    Peabody-geværets sluttstykke beveget seg nedover når den kombinerte avtrekkerbøylen og hevarmen ble senket, men den utvendige hanen med gammeldags lås måtte spennes for hånd hver gang geværet skulle lades. Det var dette Friedrich von Martini tok tak i. Han laget en innvendig spiralfjærmekanisme som ble spent når ladearmen ble senket. Når mekanismen var senket kunne skytteren føre en patron inn i kammeret på samme måte som med Peabody-geværet og når ladearmen ble ført tilbake hevet blokken seg på plass igjen og stengte for patronen. Våpenet var nå skuddklart.

    Forskjellige modeller for infanteriet

    Det finnes fire forskjellige modeller av de britiske infanterigeværene. Mark I («mark» = modell, forkortet Mk.) var i tjeneste fra 1871 til 1876, Mk. II fra 1877-1881, Mk. III fra 1879-1888 og Mk. IV fra 1888-1889. Den eneste modellen som skiller seg nevneverdig fra de andre er den siste, Mk IV. Denne har til forskjell fra de andre modellene lang ladearm. Ladearmen ble gjort lengre på grunn av vanskeligheter med å dra skutte patroner ut av kammeret under kampanjene i Sudan på 1880-tallet. Formen på låskassen er også noe endret fra de foregående modellene. De fleste Mk. IV geværene var opprinnelig såkalte Enfield-Martini-rifler kamret for en ny kaliber .402" (10,21 mm) patron, men omtrent alle ble senere ombygd og kamret for den gamle .577/.450-patronen. Årsaken var at Lee-Metford-rifla kom i 1888 og denne var kamret i .303 British. Britene fant ut at det ville medføre forvirring med tre forskjellige kalibre på en gang og det var grunnen til at Enfield-Martini-riflene ble bygd om til Martini-Henry Mk. IV. .303 British var for øvrig ladet med 71,5 grains komprimert svartkrutt fram til 1891.

    Også andre land brukte Martini-geværer i de væpnede styrkene sine. Tyrkia var en av dem, og disse riflene kalles Peabody-Martini til tross for at de nærmest er identiske med de britiske Martini-Henry-riflene. Tyrkerne kjøpte flere hundre tusen Peabody-Martini-rifler som ble laget i USA ved Providence Tool Company.

    Martini-Henry Martini-Henry

    Sluttstykket lukket og åpent

    Det nye navnet gjorde at Peabody nå fikk den æren han fortjente, men det er ikke lett å gjøre alle til lags. Nå ble Alexander Henry sur og saksøkte amerikanerne. Grunnlaget for søksmålet var at han ville ha royalties fra inntektene, men i bunn lå nok det faktum at hans navn var utelatt fra de amerikanske geværene. Han vant for øvrig ikke fram. De tyrkiske riflene i kaliber 11,43x55R (.45 Turkish) skulle for øvrig være så identiske som mulig sammenlignet med de britiske Martini-Henry-riflene.

    Ammunisjonen til Martini-Henry-geværet

    Den noe uvanlige patronbetegnelsen .577/.450 har en enkel forklaring. Kaliberet på Martini-Henry-rifla er .450" (11,43 mm) men patronen er basert på en forlenget .577 Snider-hylse som er strypt ned til .45 kaliber i munningen. Egentlig prøvde britene først en lang .45 kaliber patron, men denne ble for klumsete å håndtere i felten. Det var oberst E. M. Boxer som til slutt fant ut at det gikk fint å bruke .577 Snider-hylser som basis for så å smalne dem av til .45 kaliber. I begynnelsen var hylsene laget av sammenrullet messing, men det viste seg at disse kunne være gjenstridige å få ut av kammeret. I 1885 ble det approbert en trekt hylse slik vi kjenner dem i dag.

    Martini-Henry Martini-Henry

    Originale patroner.

    Kulevekten for infanterigeværene var 480 grains (31,1 gram) mens karabinkulene veide 410 grains (26,6 gram). Kulene besto av en tinn- og blylegering i forholdet 1:12. Riflepatronene ble ladet med 85 grains RFG2 svartkrutt, mens karabinpatronene ble ladet med 71 grains av det samme kruttet. Kulene hadde ikke riller og var papirviklede i likhet med mange andre militærpatroner på denne tiden. De papirviklede kulene var en primitiv form av de senere metallmantlede kulene. Fordelen med papirviklede kuler var blant annet at papiret forhindret at blyavsetninger satte seg fast i løpet. En annen fordel var at kulene uten riller var lettere å produsere ved hjelp av kaldpressing. Den store ulempen var at løpet fikk mindre smurning sammenlignet med bruk av kuler med fettriller. Martini-Henry-patronene hadde derfor en tjukk mellomladning av bivoks mellom kule og krutt.

    Martini-Henry-riflene i Afrika

    Martini-Henry-riflene er kanskje mest kjent for sin rolle under krigen mot zuluene i Afrika blant annet gjort udødelige i filmen «Zulu» fra 1964 med Michael Caine og Stanley Baker i hovedrollene. Krigen begynte dårlig for engelskmennene. De invaderte zululand i januar 1879, og ventet liten motstand fra de innfødte, som stort sett var bevæpnet med spyd og skjold selv om de også hadde et visst antall gamle munnladere. Kolonihærens styrke var ledet av britenes øverstkommanderende i Sør-Afrika, general Frederic Augustus Thesiger, bedre kjent som Lord Chelmsford. Britene slo leir ved foten av Isandlwana-fjellet 10. januar der de opprettet en base for den videre kampanjen. Tidlig på morgenen 22. januar 1879 dro Lord Chelmsford ut med en styrke for å lete etter zuluhæren. Ikke lenge etter at han var dratt oppdaget de gjenværende britene i basen noen zulukrigere oppe i fjellsiden, i stikk motsatt retning av den Lord Chelmsford og hans menn hadde tatt. En kavaleristyrke ble sendt ut for å tilintetgjøre krigerne, og under denne jakten kom kavaleristyrken overraskende over hele zuluenes 20 000 mann store hovedstyrke. Det er ikke godt å vite hvem som ble mest overrasket, zuluene eller britene. Zuluene skal visstnok ha diskutert seg i mellom om de skulle angripe britene ved Rorke's Drift like i nærheten eller ikke.

    Martini-Henry

    Artilleri og kavaleri fikk
    utdelt karabiner.

    Nå var det ingen vei tilbake for de afrikanske krigerne, og de begynte å bevege seg mot britenes leir ved Isandlwana. Zulukrigerne dannet en linje på over 3 kilometer med ca. en meters avstand mellom hver mann. Den velorganiserte og disiplinerte slagformasjonen zuluene brukte kan minne om hornene på en bøffel; massiv i front med to horn på begge sider som lukket seg om fienden. De som var i front gikk hardt på, mens krigerne på begge flankene snek seg sakte innpå fienden. Zuluene kalte også selv formasjonen for «bøffelhornet» og det var de viktige flankene som var selve hornene.

    Hva som egentlig skjedde under slaget er usikkert. Det tradisjonelle synet er at britene gikk tom for ammunisjon, men det er mer sannsynlig at rødjakkene prøvde å trekke seg tilbake. Dette skulle vise seg å bli fatalt, for i løpet av kort tid klarte zuluene å omringe noen av kompaniene. Etter fem timer senket stillhetens seg over slagmarken.

    Navnet Isandlwana ble skrevet med blod inn i britenes historiebøker denne januardagen i 1879 og katastrofen blir ofte sammenlignet amerikanernes Little Big Horn som fant sted tre år tidligere. Stedet var valplass for en av de verste katastrofene i britisk militærhistorie. Som en digresjon kan det nevnes at flere britiske offiserer ble drept ved Isandlwana enn ved Waterloo. Da Lord Chelmsford returnerte til leiren i skumringen var alt levende drept: soldater, afrikanske medhjelpere, trekkokser, muldyr, hester og hunder. Bare en håndfull soldater slapp unna. 858 briter og 471 afrikanske allierte ble drept av det britene mente var primitive afrikanske krigerne. Rundt 1000 zulu-krigere ble drept, og hundrevis av sårede døde senere av skadene de hadde fått.

    Martini-Henry-riflene var kraftige, men de hadde ikke den nødvendige skuddtakten som var nødvendig for å møte den enorme overmakten. Dette viste seg senere ved Abu Klea i Sudan i 1885 da en karré (en firkantformasjon som er åpen i midten) bestående av 1500 briter holdt på å bryte sammen i det ene hjørnet da den ble angrepet av 5000 muslimske mahdist-opprørere. Soldatene som var bevæpnet med Martini-Henry-rifler klarte ikke å holde opprørerne tilbake da et Gardner maskingevær klikket. Britene klarte denne gangen å tette hullene i formasjonen ved hjelp av bajonetter og konsentrert skyting fra Martini-Henry-riflene.

    Martini-Henry

    En scene fra filmen «Zulu» med
    Michael Caine og Stanley Baker.

    Dramaet i Sør-Afrika var langt fra over etter Isandlwana. Ved Rorke's Drift samme dag snudde krigslykken for britene. Rorke's Drift var en liten handelspost som var omgjort til en misjonsstasjon. Den var faktisk eid av Det Norske Misjonsselskap fra 1878 og stasjonen ble drevet av en svensk misjonær. Da fiendtlighetene brøt ut ble misjonsstasjonen rekvirert av den britiske hæren og omgjort til et militærdepot.

    Da rundt 3-4000 zuluer som hadde dannet reserven ved Isandlwana gikk til angrep på Rorke's Drift var det kun rundt 150 britiske soldater i forlegningen og rundt 50 av dem var pasienter ved feltsykehuset. Likevel klarte de å holde stand i det over elleve timer lange slaget. Zuluene ble slått tilbake med presis skyting fra Martini-Henry-rifler som startet på ca. 400 meters avstand og da de prøvde å komme seg over barrikadene ble de møtt med bajonetter. Likevel klarte de å bryte gjennom seks ganger uten å lykkes i å nedkjempe britene. Da Lord Chelmsford og hans menn dukket opp om morgenen 23. januar var allerede de siste zuluene forsvunnet. Som leder for felttoget hadde han gått glipp av to av de viktigste slagene i krigen. Kun 17 briter døde ved Rorke's Drift mens zuluene mistet mellom 300 og 600. Etter slaget ved Rorke's Drift ble det delt ut hele 11 Victoria Cross-medaljer som er den høyeste militærutmerkelsen i Storbritannia. Dette er det høyeste antall Victoria Cross-medaljer som er utdelt til ett enkelt regiment for en bestemt operasjon.

    Effekten av Martini-Henry riflen ble beskrevet av både zuluer og briter siden. Etter datidens mål var den meget kraftig. Veteraner fortalte om forferdelige skuddsår. Løytnant John Chard som ledet forsvaret ved Rorke's Drift fortalte at: «Noen av kulehullene var bemerkelsesverdige. Hodet til en mann ble kuttet i to, som om en hadde brukt øks. En annen ble truffet mellom øynene og bakhodet ble skutt helt bort. Ansiktet så ut som en maske, det var like helt, bortsett fra det lille kulehullet mellom øynene». I neste nummer fortsettes denne artikkelen med del 2 som omhandler skyting med Martini-Henry-rifler.