Forum

Marked


Dagen i dag

26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske... Les mer ...

Dagen i går

25. juli 1427

Slaget ved København


26. juli 1714

Trefningen ved Lindesnes
Trefningen ved Lindesnes med Petter Wessel Tordenskjolds i hovedrollen er et av de mest legendariske sjøslagene i norgeshistorien. Om ettermiddagen den 26. juli 1714 mellom Lindesnes og Skagen førte Wessel fregatten Løvendals Galley med 18 kanoner og 100 mann under nederlandsk flagg for å unngå å varsle sine tiltenkte bytter da han så en stor fregatt under engelsk flagg nærme seg. Etter å ha passert Wessels skip, la fregatten plutselig om kursen og skjøt to skudd idet man heiste det svenske flagg. Wessel heiste da det danske flagget og vendte skipet sitt om fra dets utsatte posisjon, for så å rette en voldsom beskytning mot det større krigsskipet som viste seg å være fregatten De Olbing Galley med 28 kanoner og 90 til 150 mann. Tordenskjold hadde besluttet å ta opp striden, til tross for at hans motstander var større med flere kanoner og flere menn.

I over tre timer lå de to fregattene side om side mens kanonene skjøt salve på salve med voldsomme brak helt til ved ti-tiden om aftenen. Da mente kaptein Bactman på De Olbing Galley at nok var nok og satte alle seil til for å kom seg unna i ly av mørket. Wessel tok ikke opp forfølgelsen før han hadde fått de verste skadene reparert, men kunne da lett ta igjen den andre fregatten, som var blitt sterkt skadet etter den lange trefningen. Så kom det til et nytt sammenstøt som varte i nesten to timer til like over midnatt. Bactman mistet storråen på stormasten, men Wessel måtte likevel bryte av fordi det var forvoldt store skader som måtte repareres på hans eget skip. Uansett kunne ikke Bactman gjøre bruk av sine seil for å komme seg vekk, og Wessel kunne ta ham igjen på nytt.

Ved seks-tiden om morgenen den 27. juli 1714 barket de sammen enda en gang i et tredje sammenstøt. Dette varte i tre timer. Begge skip fikk omfattende skader. De Olbing Galley fikk flere av rærne i riggen skutt sønder og sammen, mens Løvendals Galley fikk tre grunnskudd under vannlinjen og skade på rær, master og seil. Skadene var så store at begge måtte stoppe ildgivningen en stund for å unngå at skipene skulle synke under dem. Men ingen ville gi seg. Etter flere nye timer med nødreparasjoner kom det til et fjerde sammenstøt ut på ettermiddagen.

Etter en times ny strid var endelig De Olbing Galley i ferd med å overgi seg. Akkurat i dette øyeblikket, da Wessel hadde seieren innen rekkevidde, kom sjokket da en underoffiser kom til og forklarte at de ikke hadde mer krutt, bare nok til tre–fire skudd på hver kanon. Wessel ville først entre fienden, men i vest-nord-vest vind med ustadig sjø og høye dønninger lot det ikke seg gjøre. Han måtte la den svenske fregatten få dra vekk.

25. juli 1427


Slaget ved København
Slaget ved København 1427 var et sjøslag mellom hanseatene og den fellesnordiske unionsflåten under Kalmarunionen. Den 25.juli 1427 lå unionsflåten for anker utenfor København, da det ble observert seil mot horisonten i sør. Flåten lettet anker på signal og gikk sørover langs Amager.

Felles kommandant for hanseaterflåten var Tidemann Steen, men den var dårlig organisert. Dette var kanskje avgjørende for det videre forløpet. Den hambugske eskadren gikk først opp mot Amager, men de var ukjent med farvannet og flere skip gikk på grunn. De ble raskt nedkjempet av unionsflåten, som så vendte seg mot den lübeckske eskadren, som ble ledet av Steen. Skipet hans ble angrepet av et storskip som kjempet usedvanlig hissig; dette kan ha vært Erik av Pommerns egen holk. Kampen var kort, men intens. Unionsflåten var bedre organisert, og styrmennene var godt kjent i farvannet, så de holdt på initiativet. Etter at den danzigske og wismarske eskadren var nedkjempet, valgte Steen å bryte av.

Slaget er omtalt i Danmarks Krønicke av Arlid Huitfeldt. Han angir at 36 hanseatiske skip var erobret; 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og ni fra Lübeck. Den hamburgske eskadren var utslettet, og ca. 500 mann ble tvunget til å overgi seg, blant dem borgermester Heinrich Höyer.

Slaget var ennå ikke helt over, for den hanseatiske konvoien fra Loire kom tidligere enn ventet nordfra inn Øresund. Da de så seilene i horisonten trodde de det var eskorteflåten som ventet. Etter en kort kamp hadde unionsflåten kapret 30 handelsskip, den verdifulle lasten og skipene ble ført inn til København. Seieren syntes total.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Hvordan støpe blykuler til svartkruttvåpen?

    • Hvordan støpe blykuler til svartkruttvåpen?

      De beste kulene er de du støper selv, og ikke er det særlig vanskelig heller. Det kan gjøres komplisert, men det kan også gjøres enkelt. Denne artikkelen viser deg hvordan du støper svartkruttkuler

    De vanligste våpensystemene

    Kategori: Diverse
    Publisert: 8. november 2007 av Øyvind Flatnes.
    Redigert: 13. november 2007.
    Antall visninger: 8488

    Flint- og perkusjonslåsene er de mest brukte antenningssystemene som blir brukt på dagens svartkruttvåpen. Andre systemer, som luntelås, snapplås og hjullås, blir også brukt, men i mer begrenset grad. Dersom du er interessert i en grundigere innføring i bruken av de forskjellige antennelsessystemene, så kan du lese kapittel 1 og 4 i Vakre våpen - svart krutt.

    Luntelåsen

    Luntelås

    12 lødig luntelåsgevær fra 1600-tallet.
    Geværet befinner seg på Forsvarsmuseet på
    Akershus festning.

    Luntevåpen blir ofte kalt «hyssingbørser» på dagens svartkruttskytebaner. Luntelåsen var den første brukbare låsen som ble brukt på svartkruttvåpen. Den var vanlig allerede i senmiddelalderen, og ble brukt fram til den ble avløst av hjul-, snapp,- og flintlåsen på slutten av 1600-tallet. Under bruk måtte skytteren først antenne en lunte, som ble holdt fast i kjevene til en hane. Når skytteren trakk av ble hanen med den glødende lunta sluppet ned mot en fengpanne som var fylt med krutt. En tennkanal i løpet, rett ovenfor panna, sørget for at flammene fra fengkruttet nådde inn i hovedladningen.

    Det sier seg selv at dette var et tungvint system. Siden skytteren måtte tenne lunta på forhånd, og var luntelåsen lite praktisk både på slagmarken og på jakt. På grunn av at lunta lett sloknet var luntelåsen tilnærmet ubrukelig som kavalerivåpen

    Hjullåsen

    Hjullås

    Hjullås.

    Hjullåsen ble sannsynligvis oppfunnet på begynnelsen av 1500-tallet, og den var på de fleste måter en klar forbedring sammenlignet med luntelåsen. Mekanismen kan sammenlignes med en moderne sigarettenner. Mellom kjevene i hanen ble det skrudd fast et stykke svovelkis. «Hjulet» besto av et serratert stålhjul, som stakk opp fra en fengpanne. Før skuddet måtte skytteren trekke opp dette hjulet ved hjelp av en nøkkel, og krutt ble lagt på fengpanna. Deretter ble hanen presset ned mot stålhjulet. Når skytteren trakk i avtrekkeren snurret hjulet rundt, og kontakten med svolvelkiset førte til at det oppsto gnister. Dette antente fengruttet, og skuddet gikk av.

    Hjulåsen besto av mange deler, og var derfor dyr. I tillegg gikk den lett i stykker. Likevel, hjullåsen var et populært kavalerivåpen, og ble derfor ofte brukt på pistoler.

    Flintlåsen

    Flintlås

    Replika flintlåsrifle.

    perkusjonslås

    Perkusjonslås fra en Model
    1861 Springfield riflemuskett.
    Legg merke til tennhetta
    på pistongen.

    Flintlåsen ble vanlig i bruk fra ca. midten av 1600-tallet. Flintlåsens forgjenger, flintsnapplåsen, ble oppfunnet rundt 1550. Den er nokså lik flintlåsen når det gjelder funksjon. Utover på 1600-tallet erstattet flintlåsen sakte men sikkert hjul- og snapplåsen.

    Flintlåsen hadde en flintstein mellom kjevene. Over panna var det montert et ildstål, som også fungerte som lokk for fengpanna. Når hanen med stor kraft traff stålet, oppsto et gnistregn som antente fengkrutt og hovedladning. Flintlåsen var i vanlig bruk fram til 1840-tallet.

    Perkusjonslåsen

    Oppfinnelsen av perkusjonslåsen tilskrives oftest skotten Alexander Forsyth, som tok patent på låsen i 1805. På perkusjonslåsen er hanen er formet som en hammer. En kobbertennhette settes på en pistong, eller nippel. Pistongen har en tennkanal som har forbindelse med kruttet. Når skuddet går slår hanen ned på tennhetten og antenner kruttet. Perkusjonslåsen var en stor forbedring sammenlignet med flintlåsen. Nå kunne skytteren skyte i dårlig vær, han slapp å få flammer opp i ansiktet, og tiden det tok å antenne ladningen ble forkortet. Perkusjonsperioden varte ikke lenge, og allerede på 1860-tallet ble det vanlig med messingpatroner, slik vi kjenner dem i dag.

    Enhetspatronen

    En enhetspatron består av de tre hovedkomponentene som trengs for å avfyre et våpen: tennsats, krutt og kule. De første enhetspatronene var papirpatroner, som ble brukt i blant annet preussiske Dreyse-rifler og Chassepot-rifler. Senere ble det vanligere å lage kobber- og messinghylser. Denne ammunisjonen er relativt lik den rifle- og håndvåpenammunisjonen som benyttes i moderne våpen.

    Det ble brukt en rekke forskjellige våpensystemer som ble ladet med svartkruttenhetspatroner. I Norge ble det benyttet Lundsgeværer, Landmarkgeværer, Remington rolling block-geværer, Jarmann-geværer, Lefacheux-revolvere og Nagant-revolvere.